Sulitjelma gruber
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
AS Sulitjelma gruber var et norsk gruveselskap som drev utvinning av kobber, svovelkis og sink i Sulitjelma, Fauske. Virksomheten ble startet og drevet i privat regi fra 1887 til 1891. Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma AB. I årene 1933 til 1983 under det norskregistrerte A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983 til nedleggelsen i 1991 som det statseide Sulitjelma Bergverk AS.
[rediger] Funnet og forsøk på drift
Det første funnet ble gjort av samen Mons Andreas Petersen som var bosatt ved Øvrevatnet, men som sommerstid bodde ved Langvatnet hvor han drev skogdrift. «Mons Petter» som han ble kalt fant det han trodde var gull i 1858[1]. Den lokale handelsmannen Bernard Koch undersøkte området, men fant ikke noe av interesse rundt 1870, Noen år senere gjorde noen nye enkle undersøkelser og prøver som via Koch havnet i hendene til geologen T. Larsen som mente prøvene som var magnetkis med mindre deler svovelkis hadde lite eller ingen verdi. De mente de kunne finne bedre prøver og fikk låne sprengstoff og bor for å finne bedre prøver som de skulle komme tilbake med åtte dager senere. Prøvene var av god kvalitet og Larsen anbefalte videre undersøkelser, men plassen lå langt fra vanskelig til slik at det det var behov for mye kapital for å transportere malmen ut av Langvassdalen. Vinteren 1877 kontaktet Larsen grosserern Johan Dahl, Kragerø som startet systematiske undersøkelser samme vår. Undersøkelsene foregikk fram til neste vinter, men ved Dahls død ble arbeidet innstilt og arvtakerne så at det var nok malm, men at det lå for utligjengelig til at det var drivverdig.
Tre år senere i 1881 startet ingeniør N. Bruun fra Bergen byggingen av flere stoller med flere funn av malm. Veiene ble utbedret og Bruun fikk fraktet malmen til Fossen hvor det ble lagret i påvente av videre transport til Sjønstå med slede. Men også Bruun ga opp malmtransporten og gruvedriften ble stanset for andre gang.
[rediger] Nils Persson kommer inn
I 1886 fikk den svenske konsulen Nils Persson en prøve med Sulitjelmakis, dette førte til at Persson kjøpte gruverettighetene hos Bernard Koch for 100 000 kr. Samme høst sendre Persson den svenske gruveingenøren Alfred Hasselbom oppover for å ta nye prøver. Hasselbom kom tilbake med prøver av god kvalitet og Persson bestemte seg tross advarsler for å starte prøvedrift. Hasselbom returnerte 11. februar 1887 og siden har det vært sammenhengende drift fram til nedleggelsen i 1991
men siden plassen lå vanskelig til og mangel på risikovillig kapital i Norge var det ikke før den svenske industriherren Nils Persson fra Helsingborg i Skåne fikk tak i noen prøver at prøvedriften kom i gang i 1887. tre år senere ble Sulitelma aktiebolag ble stiftet og driften kom i gang for fullt.
Hasselbom fortsatte driften hvor grosserer Dahl og ingeniør Bruun tidligere hadde forsøkt i Mons Petter-ura, kvaliteten på prøvesendelsen til Helsingborg var god slik at Persson øyeblikkelig bestemte seg for å fortsette prøvedriften.
 |
Forekomstene, Den fyndighed som blev nærmere undersøgt (Mons Petter urens gruber) førte en sjelden vakker og ren kobberholdig svovelkis. |  |
| Kommisjonen |
Det ble samtidig besluttet å la Skånska Superfosfat Aktiebolaget (som hadde behov for svovelkis) overta området mot at de sendte en komisjon som skulle lage en helhetelig undersøkelse om forekomstene og mulighet for transport ut av dalen. Komisjonen bestående av Persson, Koch og fagpersonell besøkte dalen sommeren 1887. Kommisjonen kom raskt fram til at malmen var drivverdig, så lenge man fikk laget en god transportåre til sjøen. Gruvedriften fortsatte uten at transportspørsmålet var løst, men 4. februar 1888 vedtok generalforsamlingen i Superfosfaten å bevilge pengene og arbeidet med veien kom i gang. Det ble nå ansatt flere ingenører for å hjelpe den økende arbeidsmengden.
Byggingen gikk nå raskt, flere brakker og hus kom opp og høsten 1889 ble det først dampskipet med malm sendt fra Finneid. Sommeren 1890 ble de første brakkene på Jakobsbakken bygget.
Selskapet hadde nå vokst så mye at 10. januar 1891 ble Sulitelma Aktiebolag dannet med en egenkapital på tre millioner av fosfatens og Perssons eierandel til drift av gruvevirksomheten i dalen.
[rediger] Sulitjelmabanen
Utdypende artikkel: Sulitjelmabanen
Grubene trengte en mer effektiv transportåre ut til fjorden startet byggingen av jernbanen i mai 1891. 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Sjønstå og Fossen. Sporet ble umiddelbart forlenget til Hellarmo, dit det ble ferdig året etter. Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg.
I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen til Fagerli. Sporvidden på den smalsporede banen ble økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915.
Jernbanesporet mellom Sandnes (Lomi) og Fagerli ble fjernet i 1950. I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Det ble bygd 3 lange tunneler: Grønnlifjelltunnelen, Hårskoltentunnelen og Sjønståfjelltunnelen. Hver av disse tunnelene hadde en lengde på mellom ca 2400 og 2800 meter. Strekninga til Finneid ble satt i drift i desember 1956.
En ny tunnel gjennom Stokkviknakken ble åpnet 30. november 1962. Etter dette hadde jernbanen en lengde på 35.8 km.
Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekninga (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Veien er i dag riksvei 830.
[rediger] De første årene
Selskapet vokste raskt og ved starten av 1900-tallet var grubene Norges nest største bedrift etter Borregaard i Sarpsborg
- Oppbygging av samfunnet
- Vekst (Selskapet vokste raskt og rundt århundreskiftet var Sulitelma A/B norges nest største industribedrift og norges største bergverk.)
- Elektrisk smelteovn (en av de første)
- Mange elver som kunne brukes til vannkraft[2]
- Svensk og utenbys arbeidskraft i starten
- Delingen av Skjerstad i 1905, ønske om yttligere deling
[rediger] Fagbevegelsen
Arbeiderne ble de første årene nektet å organisere seg, men det var først i 1907 at det ble større konfrontasjoner.
Ved årsskifte 1906/07 ønsket ledelsen ved verket å innføre et kontrollsystem med arbeiderne om at de skulle gå med en nummerert brikke rundt halsen i arbeidstiden. Arbeiderne nektet å bruke merket, men når gruveselskapet forsøkte å innføre dette på Charlotte gruve nektet arbeiderne fortsatt. Selskapet sparket samtlige 120 arbeidere i gruven og arbeiderne bestemte seg for å organisere seg kollektivt i en arbeiderforening. Foreningen ble stiftet 13. januar 1907 og knyttet seg til Norsk Arbeidsmandsforbund, Arbeidsmandsforbundet sendte Hans Berntsen til Sulitjelma. Berntsen hadde prøvd å danne fagforeninger i bygda 10 år tidligere, men ble den gang stoppet av ledelsen i selskapet. Denne gangen kom han til en bergstad med 10 fagforeninger (og ytligere tre dannet senere på vinteren). Berntsen foreslo å lage et felles styre for de uavhengige organisasjonen, noe som resulterte i Sulitjelma arbeiderorganisation ble dannet 3. februar samme år. Den første tariffavtalen mellom Sulitjelma arbeiderorganisation og gruvene ble signert 21. juni 1907.
Den første 1. mai feiringen ble behørlig feiret med Martin Tranmæls tale om viktigheten av arbeidernes kampdag som høydepunkt.
[rediger] Utvidelse og ringvirkninger
- "frk. Bodø"
- Transport/utskiping - Sulitjelmabanen
- Nedhøgging og milijøproblemer - nye trær vokste ikke opp grunnet sterk forurensing/beiting, klesvask ble ødelagt
- N-europas største forurensingskilde
- Penger og boforhold
- Bergverkets lov
- Første verdenskrig
- kraftutbygging (noe planer, andre realisert)
I 1933 havnet gruvene på norske hender og navnet ble endret fra Sulitjelma AB til A/S Sulitjelma Gruber, det ble framforhandlet en ny konsesjonsavtale hvor som skulle vare til 1983 hvor staten da kunne overta retten til gruvedrift gjennom hjemfallsretten.
[rediger] Nedgangstider
- Gode markedet fra første verdenskrig borte
- Skrinlegging av planer
[rediger] Andre verdenskrig
Kopperproduksjonen var viktig for tysk krigsindustri, Sulitjelma ble derfor prioritert av okupasjonsmaktene, noe som fikk forskjellige utslag i lokalsamfunnet.
Det var i gruvene samtaler mellom ledelsen og sentrale tilitsvalgte om eventuelle sabotasjetiltak for å senke produsksjonen før tyskerne tok kontroll over selskapet, men av hensyn til befolkningen ble det besluttet å vurdere situasjonen fortløpende. I slutten av mai og starten av juni var de største krigsaktivitetene i Salten, Bodø ble bombet 27. mai og Finneid 6. juni, men Sulitjelma slapp unna ødeleggelsene. «D/S Sulitjelma III» samt en pram og noe kaianlegg ble satt i brann av allierte soldater under tilbaketrekkingen 29. mai og bombingsforsøk av malmlageret ved utskipingskaien ved Finneid noen dager senere. Tyskerne sikret raskt kraftstasjonen og vaskeriet for sabotasje med piggtråd og vakthold med en vaktstyrke på 50 mann.
I februar 1943 ble den norske ubåten KNM Uredd sendt fra Lerwick i Operasjon Seagull som hadde som formål å ødelegge kraftforsyningen til gruvene før den skulle hente noen franske agenter i Melfjord, men på vei nordover treffer ubåten ett minefelt i Fugløyvær og hele mannskapet på 32 og de syv agentene omkommer. Tyskerne var klar over sabotasjefaren og høsten 1943 ble minefelt lagt rundt kraftinstalasjonene til lokalbefolkningens irritasjon, men to tyskere ble drept, samt en del geiter.
Tyskerne ønsket økt produksjon ved anlegget og lokket med økte lønninger og tobakk for bedre innsats, men produksjonsmengden gikk ned under krigen grunnet gå-sakteaksjoner fra arbeiderne og et ras stoppet driften ved Jakobsbakken i flere måneder like før krigsutbruddet, noe som fikk produksjonen til å gå ned fra 2,69 tonn før krigen til 2,08 tonn/arbeider i 1942. Produksjonen gikk så mye ned at Reichskommisariatet vurderte straffereaksjoner mot arbeiderne.
[rediger] Motstand
Det var en del motstand i befolkningen i Sulitjelma mot tyskerne, slik at stedet ble omtalt som ett jøssingsted, Henry Rinnans agenter besøkte stedet og førte opp 34 navn over jøssinger fra direktør til arbeidere, to ingenører ble i 1941 angitt for propoganda mot nazismen, men de slapp snart ut fordi de var fagpersonell som var kritisk for produksjonen. Tyskerne ønsket å bytte ut flere i grubens ledelse, men de fant ingen med den riktige kompetansen og måtte la de fortsette i stillingene.
Kostholdet var generelt dårlig under krigen, men i Sulitjelma fikk de litt ekstra mat fordi ett høyt produksjonsnivå var viktig for krigen, nye arbeidsklær var også sjeldent, slik at mødrene i distriktet ble mestere i å lappe klær.
Over Sulitjelma gikk en av de største fluktrutene i Nordland grunnet nærheten til Sverige, en av de mest populære rutene gikk over Balvatnet til samebyen Mavas i Sverige, mens en annen rute gikk over Låmivatnet. I starten var det primært de som ville unngå tvangsarbeid som rømte, men senere i krigen rømte krigsfanger som jobbet på blodveien også over her. Ved tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Troms kom det også en del sivilie flyktninger som benyttet rutene. I 1943 ble det innført en lov som gjorde at familien til rømte personer kunne fengsles, noe som resulterte i at hele familier flyktet samlet over til Sverige.
Grunnet motstand mot tyskerne i (flertallet) av grubenes ledelse, samt at Tyskland allerede var ett viktig marked for grubene før krigen slapp firmaet økonomisk straff for å ha jobbet for tyskerne under krigen.
[rediger] Etterkrigstiden
I 1965 kjøpte Elkem seg opp til over 90% av aksjene i gruvene, selskapet ble dermed ny majoritetseier. Det var nå bare bare 18 år igjen av konsesjonen og på midten av 1970-tallet uttalte Elkem at de ikke ønsket å fornye konsesjonen når denne gikk ut i 1983. Staten fikk da tilbud og å overta hele Sulitjelma gruber, men takket nei til dette. Når konsesjonen falt i juni 1983 overtok staten alt av gruvematriell og utstyr for drift av gruvene, men ikke kraftverkene, industri og bolighusene som ikke var direkte knyttet til utvinning fra gruvene.Dette gjør at det i dag virker litt merkelig at ikke staten overtok Sulitjelma gruber vederlagsfritt, selskapet er i dag verd 160 millioner, selv uten gruvedriften.
Som et resultat av hjemfallet ble Sulitjelma Bergverk opprettet av staten, men like etter overtakelsen ble det bestemt at gruvedriften skulle trappes ned. Siste skift i Sulitjelma gikk av vakt 1991
- Kampen for overlevelse
- Subsider
- Utsatte nedleggelser
- Lav kobberpris ((11 kr/kg siste året)
- Tunnelen som aldri ble bygd
- Nedleggelse i 1991
- Forfall av byggninger
- Hyttefelt av gamle jakobsbakken m.fl
- Fraflytting
- Forfall av byggninger
- Gamle milijøsynder
[rediger] Sulitjelma i dag
Ved nedleggelsen ble det Sulitjelma er i dag stort sett fraflyttet sett i forhold til glansdagene, fjere titak ble forsøkt gjennomført uten hell. Representasjonsskapsboligen til grubene har blitt omgjort til konferansehotell, mens gruvesamfunnet på Jakobsbakken har blitt kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband som driver et senter med utleie. De senere år har det også vært utstrakt hyttebygging og ved campingplassen ved Daja er det planer om å lage ett større alpinannlegg for å lokke til seg turister fra området.
Det har de senere år vært problemer i forhold til sikring av industrianlegget grunnet forfall og manglende vedlikehold.
[rediger] Ny drift
Fire grūndere ønsker nå å starte opp ny drift i Sulitjelma etter at kommberprisen har steget fra 11 kr under nedleggelsen i 1991 til dagens pris på 45 kr/kg. De håper å få drift i de tidligere gruvefeltene Giken, Charlotte og Hankabakken samt å gå inn i Rupsifeltet med ett opptemistisk starttidspunkt i 2007.[3]
[rediger] Forurensning
Gruvedriften var sterkt forurensende, svovelrøyken var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang til tørk . på 1980-tallet sto grubene alene for 10% av Norges utslipp av svoveldioksid og(SO2)[4] og sto på SFTs liste over de 10 verste forurenserne i Norge. Dette noe som sammen med mindre reserver og fallende kopperpris resulterte i stengingen. I 1999 var gruvene blitt fylt med vann og ført til felles avløp for å hindre videre forurensing. Det er i dag kun besøksgruva som er åpen.
Bergvesenet; har siden 1998 hatt ansvaret for gruveområdet og tar jevnlig prøver av vannkvaliteten ved utgangen av grunnstollen og ved utgangen av Langvatnet ved Hellarmo hvor det fortsatt er litt for høye utslipp av kobber selv etter flere tiltak fra bergvesenet side.
[rediger] Triva
- Gruvene gikk fra + 680 (807 moh.) til -530 (-403 moh.) meter over Langvannet.
- På det meste var det 880 km skinneganger i gruvene.
[rediger] Ting som må inn i artikkelen en plass
- Lyskilder og verktøyutvikling
- Andre gruver i regionen som sendte malmen dit (f.eks. hopengruvene)
- SFT stiller krav om maks 10 µg kobber/l
[rediger] Tall
- Utvunnet
- Omkomne
- Innbyggertall/arbeidertall
- Gruver
- Dypeste gruve
- navn
- utvunnet i hver
- kart over hvor de ligger
[rediger] Referanser
- ^ Skagen hotell
- ^ Jacobsen, Bjørn Barth og Strand, Inge: Kraft og politikk : i lys av Salten kraftsamband Fauske/Bodø, SKS/Odds interbok. (2003) ISBN 82-92096-07-8 )
- ^ Avisa Nordland
- ^ Jakten på det røde gull
