Riksdagsbrannforordningen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den tyske Riksdagsbrannforordningen (offisielt Rikspresidentens forordning til Folkets og Statens beskyttelse) av den 28. februar 1933 satte ut av kraft sentrale borgerrettigheter som var nedfelt i Weimarrepublikkens forfatning, og var en avgjørende milepæl under Adolf Hitlers vei til diktatorisk makt i Tyskland ved at den demokratiske rettsstats ordninger til slutt ble varig tilsidesatt. Den umiddelbare foranledning for dette presidentdekretet var Riksdagsbrannen natten før.
Den vidtrekkende forordningen med det som raskt skulle vise seg å være et villedende navn (..forordning til Folks og Stats beskyttelse) var en Nødforordning ifølge Weimarrepublikkens riksforfatnings § 48 fra president Paul von Hindenburg.
Innskrenkninger av den personlige frihet ble således legitime. Innskrenkelsene omfattet retten til fri meningsytring (inklusive innskrenkelser av pressefriheten og retten til fri forsamling og foreningsvirksomhet), inngrep i brev-, post-, telegraf- og telefonhemmeligheten, forordninger om husundersøkelser og beslag og innskrenkelser av eiendom utover de rammer som tidligere hadde gyldighet.
Riksdagsbrannforordningen dannet rettsgrunnlaget for den påfølgende bølgen av arrestasjoner av regimemotstandere, og var utgangspunktet for Weimarrepublikkens overgang fra demokrati til totalitært diktatur.
Annen del av forodningen dannet grunnlaget for riksregjeringens rett til å å gripe inn på landsnivå (Tysklands regionale enheter gikk under betegnelsen land). Den muliggjorde den påfølgende likeretting og sentralisering av det samlede statsapparat innen Det tyske rike, ettersom den hadde forrang for de forskjellige føderalistiske reservatsrettigheter som landene måtte ha.
Forordningen ble helt til å begynne med kun brukt som legitimering av kampen mot kommunistene, slik den i hht sine formuleringer var tenkt. Men nasjonalsosialistene utvidet etter kort tid virkningsområdet. Denne «utvidede fortolkning» ble begrunnet med at praktisk talt alle politiske utviklingstrekk som stod i motstrid mot nasjonalsosialismens ånd, angivelig kunne tilbakeføres til den kommunistiske agitasjon. Dermed kunne man med ett slag bruke forordningen mot alle politiske grupperinger som stod nazismen imot. Også slike grupper som stod i det skarpeste motsetningsforhold mot kommunismen, som f.eks. katolske ungdomsgrupper, ble rammet. Det ble argumentert at virksomheter som ved sine partikularistiske tendenser på noe som helst vis svekket «det nasjonalsosialistiske folkefelleskap» derved, villet eller utilsiktet, styrket den kommuunistiske fare. Dermed falt også de under nødforordningens virkeområde.
Et videre skritt ved den stadig mer «utvidede fortolkning» ble dermed så godt som alle enkeltpersoners eller gruppers handlinger og virksomheter som på noe vis kunne defineres som politisk, og ettersom det etter nasjonalsosialistisk politisk tenkning ikke egentlig var noe upolitisk område innen det nasjonale folkefellesskap, fikk statens maktapparat så godt som frie hender.
Forordningen dannet dermed på effektivt vis det rettslige grunnlag for det nasjonalsosialistiske regime.