Rekylfri kanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En rekylfri kanon (vanligvis forkortet RFK) er en type våpen som skyter ut granater fra et løp. Avgassene fra eksplosjonen som driver granaten ut går med til å motvirke rekylen. Våpentypen ble tatt i praktisk bruk under andre verdenskrig, og var i allmenn bruk fram til 1960- og 1970-tallet, hvor panservernmissiler tok over de fleste bruksområdene.

Det norske forsvaret bruker 84 mm Carl Gustav RFK. Dette er en portabel type som avfyres fra skulderen. Våpenet veier omtrent 16 kg uladet, og cirka 20 kg ladet med granat.

[rediger] Historie

Prinsippet for rekylfrie kanoner ble først demonstrert av amerikanske kommandør Davis under første verdenskrig. Hans modell hadde to kanonet montert i motsatte retninger. Den bakovervendte kanonen ble ladet med blykuler og fett av samme vekt som granaten i den forovervendte kanonen. Britiske myndigheter eksperimenterte med konseptet som et våpen mot luftskip og ubåter, montert på et O/100 bombefly.

Under andre verdenskrig tok det svenske selskapet Carl Gustav fram en 20 mm rekylfri kanon, kalt 20mm m/42. Britiske myndigheter var interessert, men på den tiden ble panservernrifler tatt ut av bruk.

Den første rekylfrie kanonen som ble tatt i tjeneste var tyske Panzerabwehrwerfer 7,5 (eller PAW). Tyske fallskjermstyrker brukte disse før Panzerfaust ble tilgjengelig. Under invasjonen av Kreta hadde de gode erfaringer med disse våpnene, og en 105 mm-variant ble også tatt fram. Begge disse våpnene ble også kopiert av det amerikanske militæret. PAW forble ganske sjelden gjennom hele krigen, mens den amerikanske 75 mm ble brukt i større utstrekning fra 1945.

Under Koreakrigen ble rekylfrie kanoner brukt i stor utstrekning av amerikanske styrker. De originale 75 og 105 mm tjenestegjorde samtidig med versjoner i 57 mm og 90 mm. Etter hvert erstattet 90 mm og 106 mm de andre utgavene. I Sovjetunionen ble også RFKer tatt i bruk under 1950-tallet. Disse var glattløpede og de vanligste kalibere var 73, 82 og 110 mm.

I Storbritannia ledet Charles Dennistoun Burney forskningen på våpentypen. For å demonstrere teknologien tok Burney fram en kaliber 4 haglegevær. De første modellene ble tatt fram for å slå ut befestningene langs Atlanterhavsvollen, men de ble ikke brukt. Senere tok Burney fram en rekke modeller, blant annet en 3,45 tommer (88 mm) brukt i mindre utstrekning sent i 1945. Etter krigen utviklet han en rekke våpen i BAT-serien, hvorav den mest kjente var 120 mm L6 Wombat.

Portable 73 mm RFKer er fremdeles i tjeneste med russiske luftbårne styrker, og tung 82 mm B10 RFKer fra sovjettiden kan fremdeles finnes i bruk rundt i verden, som oftest som panservernvåpen.

Sent på 1960-tallet ble panservernmissiler mer og mer populære, og rekylfrie kanoner ble mindre og mindre brukt. En av de siste store bruksområdene var den amerikanske stridsvognen Ontos, som hadde seks 106 mm på et lett (9 tonn) chassis. Den ble tatt fram for å brukes av amerikanske luftbårne styrker i 1950. Den amerikanske hæren var ikke imponert over ytelsen, men marinekorpset brukte 176 av de. De ble brukt som ildstøtte under Vietnamkrigen. I 1970 ble de siste tatt ut av tjeneste.

Den eneste rekylfrie kanonen i de fleste vestlige lands styrker er Carl Gustaf 84 mm. Den er i bruk i det norske forsvaret, samt av det amerikanske marinekorpset og US Rangers (jegerstyrker).

Den kraftigste rekylfrie kanonen i tjeneste var M-388 Davy Crockett, som hadde et taktisk atomstridshode. Den var i bruk i den amerikanske hæren på 1960-tallet, men ble aldri brukt operativt.

Rekylfrie kanoner brukes også sivilt, for å utløse snøskred på en kontrollert måte.

[rediger] Virkningsmåte

Granaten, kruttladningen, tennsatsen og brannrøret til en RFK er integrert, og ser ut som en konvensjonell artillerigranat. Granaten settes inn bak i røret. Vanligvis er det to mann som operer våpenet; en skytter og en lader. Laderen holder også utkikk bakover ved avfyring, for å sikre at ikke egne styrker er innenfor fareområdet.

I avfyringsøyeblikket går granaten framover, mens drivgasser blir slynget ut bak våpenet. Vanlige artillerikanoner har tunge dempingsmekanismer og lavetter som de er montert på. Rekylfrie kanoner slipper unna det. Ulempen er et fareområde bak våpenet, samt at mesteparten av energien fra eksplosjonen går ut bak. Ammunisjonen blir derfor noe tyngre.

Baksiden av prosjektilhylsen er enten perforert, ellers så brenner den opp eller blir slyngt ut under avfyring.

[rediger] Se også

• Klassisk mekanikk - forklaring på hvorfor prinsippet virker]]