Regalskipet Vasa
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Regalskipet Vasa var et svensk orlogsskip som kantret og sank på Stockholms havn under sin jomfrutur den 10. august 1628. Skipet ble funnet og berget i 1961 og er i dag utstilt i et stort museum som er bygget rundt fartøyet.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn for skipet Vasa
På 1620-tallet hadde den svenske kongen Gustav II Adolf vært konge i vel ti år. Den svenske flåten var i dårlig stand, Sverige var opptatt med en krig i Polen og fulgte samtidig urolig utviklingen av trettiårskrigen i Tyskland. Fra et protestantisk synspunkt gikk krigen dårlig, og av strategiske hensyn var det nødvendig å skaffe seg kontroll over Østersjøen.
I 1625 bestilte kongen fire marinefartøy, to større og to mindre. Vasa skulle bli det største, et av datidens mest slagkraftige skip. Navnet kommer av symbolet for Vasa-ætten. For å bygge skipet ble det hugget ett tusen eiketrær, tømmermenn valgte ut trær med form som ville passe skipets linjer. Tømmeret ble fraktet til Stockholm og Skeppsgården (nåværende Blasieholmen) og byggingen av skipet begynte i januar 1626.
Leder for byggingen av Vasa var hollenderen Henrik Hybertsson. På den tid brukte man ikke tegninger slik man gjør i dag; i stedet brukte man maler som man anså ga skipet gode egenskaper. Malene som ble brukt for Vasa var tilpasset ett kanondekk, men kongen beordret to for å gi ekstra slagkraft.
Fartøyet skulle ha 64 kanoner, av de 48 såkalte 24-punds kanoner (tungt skyts) for de to kanondekk. Skipet var 69 meter langt, 12 meter bredt og 52 meter høyt over stormasten. Besetningen var planlagt å være på 145 matroser, og med 300 soldater ble totalbesetningen 450 mann. Seilarealet var 1 300 m². Akterspeilet hevet seg 20 meter over havflaten, rikt utskåret og dekorert.
Vasa ble sjøsatt i 1628, og ble så utrustet. Flåtens sjef, viseadmiral Clas Larsson Fleming ledet utrustningen og foretok også stabilitetstester. 30 mann løp fra den ene siden til den andre, men skipet krenget så mye at Fleming avbrøt forsøket.
[rediger] Forliset
På tross av den avbrutte stabilitetstesten letter Vasa anker den 10. august 1628 for sin jomfrutur. Fire seil settes og det skytes salutt. Vinden er svak og Vasa seiler sakte langs Skeppsbron og så videre langs Södermalm. Noen kilder oppgir at skipet krenger allerede, på tross av den svake vinden. Ved Tegelviken blir vinden sterkere og katastrofen inntreffer. De nedre kanonportene er åpne og vannet flommer inn idet Vasa krenger under vindpresset. Skipet kantrer og synker utenfor Beckholmen på Djurgården. Vasa seilte i 20 minutter, distansen var 1 300 meter før hun brått synker; 25 personer omkommer i forliset, av de to kvinner.
Skipet sank på 30 meter og mastene brøt derfor lenge havflaten, stormasten skal ha vært synlig til tidlig på 1700-tallet. Da Vasa sank var det omlag 200 personer ombor, og skipet var på vei til Älvsnabben i Stockholms sødre skjærgård for å ta ombord 300 soldater. Deretter skulle skipet seile med en eskadre for Danzig i Polen for å blokkere en elvemunning i den polske krigen.
Fra det forliste skipet ble de fleste kanonene berget ved hjelp av dykkerklokke, 61 av 64 bronsekanoner ble hentet opp. Det ble forsøkt å finne en syndebukk for katastrofen, men da kongen selv hadde godkjent planene for skipet var det vanskelig å skyte ansvaret over på noen. Flere personer ble stilt for retten, men ingen ble dømt. Etterhvert forsvant mastene og kunnskapen om skipet med de.
[rediger] Hvorfor sank Vasa?
Vasa var basert på et skip med ett kanondekk, med sitt ekstra kanondekk fikk skipet et høyere tyngdepunkt (metasenter). At de nedre kanonportene var åpne bidro til katastrofen. Mer ballast i bunnen ville bidratt til å senke tyngdepunktet; den avbrutte stabilitetstesten var en indikasjon på at noe var galt med skipet og at hun ikke var sjødyktig. Etter Vasa ble det bygget linjeskip med både to og tre kanondekk, så det ekstra kanondekket i seg selv var ikke den avgjørende faktor.
[rediger] Bergningen av Vasa
Den svenske dykkeren Anders Franzén hadde observert at Østersjøen hadde så liten saltholdighet at pelemarken som spiser tre ikke kunne leve der. Han antok at man kunne finne en rekke vel bevarte vrak, og begynte søk, basert på gammelt kildemateriale. Den 25. august fant Anders Franzén Vasa, vel bevart, stående på bunnen av Stockholms havn. For å heve skipet ble det gravd syv tunneller under skroget, hvor kraftige stålwire ble trukket. I 1961 kunne skipet heves, 333 år etter forliset, og er idag det best bevarte eksempel på datidens skipsbyggerkunst og maritime krigsteknologi.
Vasa ble sammenføyd med en blanding av jern og trebolter. Jernboltene hadde rustet bort, men de gjenværende treboltene gjorde at skipet stort sett kunne heves i et stykke. Unntaket var det rikt dekorerte akterspeilet, det hadde falt av og sunket ned i mudderet; av denne grunn er det også særlig godt bevart.
Etter at Vasa var hevet ble skipet ført til et provisorisk oppbevaringssted, Vasavarvet på Djurgården; der ble skipet konservert mot fukt og impregnert med Polyetylenglykol. Impregneringen ble avsluttet i 1979 og i 1990 sto det nye Vasamuseet klart der skipet nå er utstilt.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Kilder
