Phil Spector
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harvey Phillip "Phil" Spector (født 26. desember 1940 i The Bronx, New York), er en kjent og innflytelsesrik plateprodusent som sto bak en rekke av de mest populære poplåtene fra 1960- og 1970-tallet. Spector var beryktet for sin eksentrisitet og sin sterke vilje, men var nyskapende både i sitt musikalske uttrykk og satsingen mot tenåringer som målgruppe for musikken. Han er blitt kalt "the first tycoon of teen" da han var mangemillionær da han såvidt hadde passert tenårene.
Spector hadde en bi-rolle som narkolanger i filmen «Easy Rider» fra 1969.
Innhold |
[rediger] Barndom og oppvekst
Phil bodde sine første år i New York og familien, en typisk lavere middelklassefamilie slet med svak øknomi og etterhvert tynget av gjeld. I sin fortvilelse over gjeldspresset begikk faren Benjamin selvmord i 1949. I 1953 flyttet moren Bertha med Phil og søsteren Shirley til Los Angeles hvor hun fikk jobb som syerske.
Som tenåring var Phil en loner, som gikk mye for seg selv. Den lave (rundt 1,60 høy), tynne og litt puslete gutten med de triste øynene hadde vanskeligheter med å passe inn og virket litt forkommen. Det var lite ved skolen som interesserte ham utover musikkundervisningen i gitar og piano. Her utmerket han seg og spilte etterhvert gitar, piano, slagverk, bass og horn. Los Angeles var på denne tiden et senter for Rhythm and blues-musikk med mange nye uttrykk, musikere og små, uavhengige plateselskap. Phil hang rundt disse og prøvde å få tilfeldige spillejobber. Slik ble han kjent med folk i bransjen.
Etter å ha tatt eksamen fra Fairfax High School i 1958 ville han prøve seg innen musikken og bestilte studiotid ved Gold Star Studios. Pengene for studiotiden lånte han av moren og diverse småbeløp fra venner og bekjente. Han fikk produsert en demo-tape og fikk omsider en avtale med det lille, lokale selskapet Era Records, kanskje mest fordi Lew Bedell, en av eierne var Phils nabo.
Hans første utgivelse og listetopp kom i Los Angeles i 1958 med vokalgruppen The Teddy Bears (tok navn etter Elvis Presleys hitsang) med «To Know Him Is To Love Him». Tittelen hadde han tatt fra innskriften på faren Benjamins grav. Denne sangen var egentlig baksiden av singelplaten, det var forsiden «You Don't Know My Little Pet» plateselskapet hadde sendt ut, men en DJ i en radiostasjon i Fargo, Nord Dakota hadde snudd platen, og suksssen var et faktum. Det kom umiddelbart inn en bestilling fra Minneapolis om 18.000 kopier! Bedell og Phil trodde dette var en spøk, og ba om bekreftelse. De svarte med å øke bestillingen og nyhetene om dette gjorde at flere radiostasjonen begynte å spille «To Know Him Is To Love Him» og dette gjorde sangen mer kjent. Fra den ble sendt ut i august, hadde den innen jul solgt over en million eksemplarer. Ikke verst for en 17 år gammel debutant som gjorde det meste selv.
Era Records var for lite plateselskap til å håndere denne voldsomme suksessen, og med det fulgte den vanlige krangelen om penger. En hit er ikke nok til verken å sikre fremtiden eller åpne alle dører i musikkbransjen, i hvert fall ikke for en tenåring, slik at Phil i mellomtiden gjenopptok sin deltidsjobb som rettsreferent. Han hadde kjent Lester Sill i flere år, og Sill startet plateselskap sammen med sangeren og komponisten Lee Hazlewood. Sill inviterte Spector til studio, denne gangen uten navnet Teddy Bears som han ikke kan bruke av juridiske årsaker fra krangelen med Era Records.
I 1960 sender Sill og Hazlewood den 19 år gamle Spector til New York City for å lære mer om musikkbransjen, som etter Spectors mening var infiltrert av 95% "morons" (tullinger). Sammen danner de Phillies Records høsten 1961. Navnet er en sammensetning av fornavnene deres og allerede året etter kjøpte Phil Spector ut Lester Sill og ble eneeier. Slik ble Phil Spector i en alder av 21 år Amerikas yngste innehaver var et plateselskap.
[rediger] Produksjon
Som opphavsmannen bak produksjonsteknikken som blir kalt «Wall of Sound» («muren av lyd»), ble Spector først berømt som en av hovedarkitektene bak «jentegruppe»-stilen, som spilte en betydelig rolle i musikkindustrien i første halvdel og rundt midten av 1960-tallet. Hans mest kjente produksjoner fra denne perioden er en rekke listetopper med artister som The Crystals («Da Doo Ron Ron»), The Ronettes («Be My Baby») og The Righteous Brothers med «Unchained Melody» og «You've Lost that Lovin' Feelin'» den siste nådde listetoppen 17. februar 1965. Denne perioden kulminerte med den kunstneriske suksessen, men til Spectors store skuffelse kommersielle fiaskoen «River Deep, Mountain High», med Ike og Tina Turner.
Senere i sin karriére jobbet Spector med et bredere utvalg av artister, noen av dem svært berømte, som The Beatles, John Lennon, George Harrison, Leonard Cohen og The Ramones. Blant hans mest kjente produksjoner fra 1970-tallet finner vi sanger som «The Long And Winding Road» med The Beatles, «Imagine» med John Lennon og «My Sweet Lord» med George Harrison.
[rediger] «The Wall Of Sound»
Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «muren av lyd», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en svært virkningfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av mellombølge-radio og jukebokser som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i mellomtoneregisteret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengede diskant.
Spector bygget opp sin «mur av lyd» gjennom å ta i bruk store grupper av musikere på innspillingene, hvorav mange spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areale i Spectors Gold Star-studio, der romklangen som reflekterte fra veggene bidro til å fortette lyden og få klangen av de enkelte instrumentene til å smelte sammen til en helhet der det er vanskelig å skilne dem fra hverandre.
Spector engasjerte en rekke av datidens profesjonelle låtskrivere til å forsyne seg med poplåter til sin «fabrikk», og blant disse finner man «radarparene» som jobbet med utgangspunkt i Brill-bygningen i New York City: Ellie Greenwich/Jeff Barry, Barry Mann/Cynthia Weil og Gerry Goffin/Carole King.
Spector rekrutterte musikere til sine innspillinger blant en krets av produktive og svært profesjonelle studiomusikere i Los Angeles-området. Disse musikerne jobbet mot timebetaling for en rekke produsenter av plater og filmmusikk, og enkelte av dem var svært ettertraktet og meget hyppig brukt, blant annet trommeslageren Hal Blaine og el-bassisten Carol Kaye. Andre i denne kretsen av musikere etablerte senere egne solokarriérer, som pianistene Leon Russell og Mac Rebenack (som tok artistnavnet Dr. John), gitaristen og sangeren Glen Campbell og korsangeren Cherilyn Sarkisian, bedre kjent som Cher. Hal Blaine sies å ha vært mannen som ga denne «indre krets» av de mest brukte studiomusikerne kallenavnet «The Wrecking Crew».
Spector hadde også samarbeidspartnere som fylte andre roller: Arrangementene ble i stor grad gjort av Jack Nitzsche (som senere arbeidet for Neil Young og The Rolling Stones), og Sonny Bono var ofte produksjonsleder og «oppsynsmann».
Spector ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1989.
[rediger] Eksentrisk og ustabil, men morder?
Spector har gjennom hele livet vært noe for seg selv, og blitt karakterisert både som eksentrisk, genial og gal. Han gikk med langt hår før noen andre, og da en butikkekspeditør kommenterer hans "lange" nakkehår, svarer Spector med å kjøre over ved å ramse opp diverse aktuelle nasjonale og internasjonale problemer og konstaterer til slutt at "and all what you are concered about, is my haircut". I et intervju med Time Magazine i 1965, beskrives hans daværende orginale oppkledning med spisse, høyhælede støvler, trange bukser, tøy-caps og Davy Crockett-jakke, og konstaterer at dette vanskelig kan kombineres med hans påståtte ønske om å være i bakgrunnen. Men musikalt har han gjort det. Det er også en historie om hvordan han i et plutselig anfall av flyskrekk fikk flymannskapet til å stanse flyet på rullebanen og at han i strid med alle sikkerhetsregler evakuerer flyet ute på flyplassen.
Han er ganske ustyrlig, eksempelvis forlangte plateselskapet at han ikke skulle lage sanger over 3 minutter, som regnes som den tiden radioer vil holde på samme sang. Spector løste dette problemet enkelt ved å skriv 3.06 minutter på plateetiketten på «You Lost that Lovin' Feeling», mens sangen vitterlig tar 3.42 minutter.
På den annen side har han et voldsomt kontrollbehov som nærmer seg paranoiditet. I følge konen Ronnie Spector (vokalist i The Ronnets - skilt i 1974) forlangte han eksempelvis at hun skulle kjøre med en dukke i passasjersetet i bilen som lignet på ham, "slik at ingen skulle innbille seg noe". Selv sier han i et intervju med avisen London Daily Telegraph i 2003, hans første på 25 år, at han ofte må kjempe mot "devils inside [my] tortured soul" (djevler i min plagede sjel). Han bekymrer seg for hvilken innflytelse han har på datteren Nicole (født 1983) og at hun skal bli tiltrukket av menn som ham selv. Han karakteriserer seg ikke som gal, men ikke frisk nok til å fungere i samfunnet og derfor har han trukket seg unna fra dette.
Han har hatt en uvettig omgang med skytevåpen, avfyrt skudd i studio og truet både Leonard Cohen og John Lennon i studio med ladde våpen. Han har imidlertid aldri vært voldelig.
I 2003 kom Spector på ny i medienes søkelys da han ble siktet for drap. Saken overrasker vennene siden han de siste årene har vært ganske rolig. For 20-30 år siden, derimot... Drapssaken er bestemt til å komme opp for retten tidlig i 2007. Spector er i mellomtiden løslatt mot en kausjon på en million dollar.
[rediger] Eksempelsamling
En tradisjonell diskografi over Spectors produksjon vil bli svært omfattende, og hans inflytelse på musikkutviklingen kan knapt overvurderes. Men samleboksen Back to Monofra 1991 gir en god presentasjon på det han produserte i årene 1958-1969. Denne inkludere også juleplaten "A Christmas Gift For You From Phil Spector" fra 1963, som inneholder det som senere har blitt populærmusikk for juletiden.
I boken som følger med Back to Mono-boksen er det en del biografisk stoff om Spector.
[rediger] Biografier
Det har vært planlagt en spillefilm om Phil Spectors noe spesielle liv, hvor Tom Cruise har vært aktuell for hovedrollen. En grunn til at dette så langt ikke er blitt realisert, har vært at manusforfatterne ikke har funnet noen god avslutning av filmen. Men dette var før drapsaken og siste kapittel om Phil Spector er ennå ikke skrevet.
Blant alt som er produsert om ham, kan nevnes:
- He's a Rebel: The Truth About Phil Spector – Rock and Roll's Legendary Madman. Biografi av Mark Ribowsky. ISBN 0306814714.
- Tekstboken i Back to Mono-boksen
- Out of His Head. Biografi av Richard Williams (biography). ISBN 0711998647
- Wall of Pain: The Biography of Phil Spector. Dave Thompson. ISBN 1860745431
