Neil Young
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Neil Percival Kenneth Robert Ragland Young (født 12. november 1945) er en canadisk musiker. Han er en anerkjent låtskriver, vokalist og gitarist, og har i over 40 år vært en av rockens store personligheter. Han er kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han prøvd seg innen de fleste sjangre, men har lykkes best når han har holdt seg til røttene sine, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk. Han ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame både i 1995 og i 1997 (siste gang med Buffalo Springfield), og fra 1992 æresdoktor ved Lakeshead University, Ontario og fra 27. mai 2006 San Fransisco State University, California , det siste doktoratet inkluderer hans kone Pegi Young. Han ble i 2006 tildelt Order of Manitoba, den høyeste utmerkelsen i hans hjemstat.
Innhold |
[rediger] Biografi
Livet til Neil Young har i flere faser vært problematisk. Han ble født i Toronto som sønn av den kjente canadiske forfatteren og sportsjournalisten Scott Young og Edna «Rassy» Ragland Young. Et livstruende polioutbrudd da han var seks år svekket hans venstre side slik at han fortsatt halter svakt. Foreldrene skilte seg da Neil var tolv år. Etter skilsmissen flyttet Neil Young med moren til Winnipeg, Manitoba, hvor han spilte i forskjellige high school band. Den ene gruppen, the Squires (våpendragerne) hadde en hit med låten "The Sultan", men hovedsakelig dreide det seg om nokså amatørmessige fremføringer av coverlåter. Tiden i Winnipeg benyttet Young også til å ta seg jobber i forskjellige lokale klubber. Under disse jobbene knyttet han kontakter med musikere som skulle få betydning for hans videre karriere, blant andre Stephen Stills og Joni Mitchell.
I 1966 dro han til California hvor han siden har blitt boende store deler av sitt liv på en ranch ikke langt fra San Jose. Ikke lenge etter at han kom til California, dannet han bandet Buffalo Springfield, med Dewey Martin (trommer), Stephen Stills (gitar), Richie Furay (rytmegitar) og Bruce Palmer (bass) som medlemmer foruten Young. Gruppen hadde kommersiell og kunstnerisk suksess, men på det personlige plan gikk det verre og gruppen ble snart oppløst i mai 1968. Neil Young har siden hatt en del samarbeid med Stephen Stills, men samarbeidet har vært konfliktfylt og har ledet til åpen krangel flere ganger.
Young eksperimenterte med rusmidler, som så mange andre, men han ble sterkt preget av skjebnen til mange av hans venner og kolleger, hvor flere gikk til grunne og noen døde. Dette ledet til sterke sanger som «Needle and the Damage Done» fra Harvest og «Tonight's the night» fra platen med samme navn. Begge omhandler narkotikamisbruk og dødsfall til medlemmer av Neil Youngs band eller crew, den første er for gitaristen Danny Whitten, den andre for crew-medlemmet Bruce Berry. I tillegg har han slitt med ettervirkningene av polioangrep som barn og epilepsi.
På 80-tallet hadde Young store private problemer da hans to sterkt utviklingshemmede barn, som begge hadde cerebral parese, og trengte stor oppføling fra begge foreldrene. Sjansene for å få slike barn er cirka 2,5 av 1000, og sannsynligheten øker ikke når man allerede har fått et barn med sykdomen. Neil Young var en stund overbevist om at han hadde en forbannelse over seg og dette er kanskje forklaringen på de mange merkelige platene Neil Young ga ut denne perioden. I hvert fall forklarer det platen Trans fra 1982, en plate hvor Neil Young fremfører flesteparten av sangene gjennom voicerekorderen han bruker i kommunikasjonen med sin sønn, Ben. Sangen «Transformer Man» handler direkte om denne kommunikasjonen, og er tilegnet sønnen.
Karrieren fikk et kraftig oppsving med Freedom fra 1989, med klassikeren «Rockin in the Free World». Han vant da tilbake mange av sin gamle fanskare, og fikk samtidig mange nye. Særlig etter at grungeband som Nirvana og Pearl Jam ikke la skjul på hvem som var forbildet deres, og Pearl Jam faktisk opptrådte som backingband på platen Mirror Ball og den påfølgende turneen.
[rediger] Karriere
Den musikalske debuten kom på slutten av sekstitallet med bandet Buffalo Springfield, der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i Neil Young i 1969. Senere samme år ble Everybody knows this is nowhere utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen Crazy Horse, der det karakteristiske rufsete soundet ble født. I 1969 innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i 1970 ut albumet Deja vu som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY).
På slutten av 1970 ga Young ut After the Goldrush, noe som ble det kommersielle gjennombruddet og står som et av hans definitive høydepunkter. Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende og han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd et drøyt år senere på låten «Sweet Home Alabama». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur Ronnie Van Zant respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter – det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i 1977 ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte.
I 1972 kom det legendariske albumet Harvest. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som, forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og roadien Bruce Berry, resulterte i en musikalsk trilogi bestående av Tonight's the Night (innspilt i 1973, men plateselskapet turte ikke å gi den ut før i 1975), On the Beach (1974), og Zuma (1975). Låten «The Needle and the Damage Done» var inspirert av Whittens dødsfall.
I 1976 så var han med på en av 70-tallets mest kjente rockekonserter, The Last Waltz som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet Eric Clapton, Neil Diamond, Ron Wood, Joni Mitchell og Bob Dylan. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.
I denne perioden var forbruket av narkotika gjennomgående, men dette sto ikke i veien for kvaliteten på albumene som alle regnes som absolutte klassikere. Etter et par lunkne utgivelser som Long May You Run (1976) og American Stars 'n Bars (1977) fulgte Young opp med Comes a Time (1978), som ble en stor kommersiell suksess. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, Rust Never Sleeps (1979).
Åttitallet ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-sukseer, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen Trans fra 1982, der han spiller det som nærmest kan beskrives som rockabilly-techno og albumet Everybody's Rockin' (1983), der han og bandet stilte i en rosa rockabilly-preget stil. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; This Note's For You (1988), en rendyrket Nashville blues-plate, samt Freedom (1989), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med Freedom markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise.
På begynnelsen av 1990-tallet samarbeidet Young igjen sammen med Crazy Horse, noe som førte til utgivelsen av Ragged Glory (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet Weld (1991). Etter det skiftet Young påny beite, og utga countryplaten Harvest Moon i 1992, noe han kalte en form for videreføring av stilen fra Harvest tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av MTV Unplugged fra 1993, et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I 1994 kom albumet Sleeps With Angels, et album delvis tilegnet da nylig avdøde Nirvana-sanger Kurt Cobain. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra Rust Never Sleeps. I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden. Uheldigvis så gikk det som det gikk med Cobain.
I 1995 endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med Pearl Jam, et band han gav mye av æren for sin suksess på 90-tallet. Dette ble fulgt opp med turneen Year of the Horse i 1996 med Crazy Horse og Jim Jarmuschs dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med CSN i 1999, og til slutt Silver and gold (2000). I 2003 kom albumet Greendale.
I 2005 ble Young operert for en utposing på en blodåre i hjernen etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen skjedde mens Young spilte inn albumet Prairie Wind som ble utgitt i september 2005. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. I 2006 ga Young ut albumet Living With War, med sterk kritikk av president Bush og krigen i Irak.
[rediger] Live
Neil Young har hatt en rekke klassiske live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. På 70-tallet fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som Harvest, After the Goldrush og Zuma, men livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum kunne aldri vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han tydelig ruset på scenen og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping for å spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps».
På 80-tallet endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akkustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med rockabilly, synth-pop, country, blues og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum.
Etter Freedom i 1989 var Neil Young plutselig tilbake i det gamle som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young, opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer.
Han har flere ganger vært i Norge, blant annet:
- Drammenshallen i 1982;
- Kalvøyafestivalen med Booker T. and the MG's i 1993;
- Kalvøyafestivalen med Crazy Horse i 1997;
- Oslo Spektrum med Crazy Horse i 3. juli 2001.
Siste opptreden i Norge så langt var i april 2003 var han i Grieghallen og Oslo Konserthus hvor han opptrådte i anledning hans konseptplate Greendale som ble fremført for publikum før platen var utgitt.
[rediger] Påvirkning
Mange hevder at Neil Young kun kan sidestilles av Bob Dylan både gjennom sin musikalske påvirkning på andre artister (som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth), sin særegne evne til å fornye og omstille sitt musikalske uttrykk, og sine politisk ukorrekte og sarkastiske tekster. Spesielt fremstår to musikalske uttrykk; akustisk folk- og countryrock, samt rå, massiv, og pumpende elektrisk rock. Han er karakterisert som grungens gudfar, og det er noe Beethovensk over hans uforutsigbarhet, evne til å lage musikk i alle sjangre og hans til dels intense formilding av maskuline emosjoner.
[rediger] Utgitte plater
[rediger] Studioalbum
- Neil Young (1969)
- Everybody Knows This Is Nowhere (1969)
- After the Gold Rush (1970)
- Harvest (1972)
- Journey Through the Past (1972)
- Time Fades Away (1973)
- On the Beach (1974)
- Tonight's the Night (1975)
- Zuma (1975)
- Long May You Run (1976)
- American Stars 'N Bars (1977)
- Comes a Time (1978)
- Rust Never Sleeps (1979)
- Live Rust (1979)
- Hawks & Doves (1980)
- Re-ac-tor (1981)
- Trans (1982)
- Everybody's Rockin' (1983)
- Old Ways (1985)
- Landing on Water (1986)
- Life (1987)
- This Note's for You (1988)
- Freedom (1989)
- Ragged Glory (1990)
- Harvest Moon (1992)
- Sleeps With Angels (1994)
- Mirror Ball (sammen med Pearl Jam) (1995)
- Broken Arrow (1996)
- Silver & Gold (2000)
- Are You Passionate? (2002)
- Greendale (2003)
- Prairie Wind (2005)
- Living with War (2006)
[rediger] Livealbum og samleplater
- Decade (1977)
- Live Rust (1979)
- USA 1987 (1987)
- USA 1990 (1990)
- Weld (1991)
- Unplugged (1993)
- Europe 1993 (1993)
- Year of the Horse (1997)
- Road Rock, Vol. 1: Friends & Relatives (2000)
- Greatest Hits (2004)
- Live at Filmore East 1970 (2006)
[rediger] Bøker
- Shakey: Neil Young's biography av James McDonough
- Neil and me av Scott Young
- Zero to Sixty av Johnny Rogan
[rediger] Eksterne lenker
| Wikiquote: Neil Young – Sitater |
