Max Born
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobelprisen i fysikk 1954 |
Max Born (født 11. desember 1882 i Breslau, død 5. januar 1970 i Göttingen) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1954.
Max Born studerte matematikk under David Hilbert og tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin, hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst.
Fra 1921 til 1933 var han professor i Göttingen. Her utviklet han sammen med Wolfgang Pauli, Werner Heisenberg og Pascual Jordan store deler av den moderne kvantemekanikk. Til de viktigste resultater hører den såkalte Born-Oppenheimer-Approximation, som i 1928 førte til orbitalmodellen.
I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt sitt professorat og emigrerte til Edinburgh hvor han arbeidet som dosent, frem til han i 1954, samme år som han fikk Nobelprisen, vendte tilbake til hjemlandet hvor han virket til sin død.
Ved siden av sitt vitenskapelige arbeide beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer. Han argumenterte bl.a. mot atomopprustning.
To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin.
Hans barnebarn er sangerinnen Olivia Newton-John.
[rediger] Utvalgte verker
- Dynamik der Kristallgitter (1915)
- Die Relativitätstheorie Einsteins (1920)
- Vorlesungen über Atommechanik (1925)
- Experiment und Theorie in der Physik
- Der Luxus des Gewissens (medforfatter) (1969)
- Optik : ein Lehrbuch der elektromagnetischen Lichttheorie (1933)
- Principles of Optics (med Emil Wolf) (1959)
- Physik im Wandel meiner Zeit
- Von der Verantwortung des Naturwissenschaftlers
[rediger] Litteratur
- Nancy Thorndike Greenspan: Max Born - Baumeister der Quantenwelt. Eine Biographie. 2005. Spektrum Akademischer Verlag. ISBN 3-8274-1640-X
