Mankeulv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Mankeulv | |
|---|---|
 Mankeulv (Chrysocyon brachyurus) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Chrysocyon brachyurus |
| Norsk(e) navn: | mankeulv |
| Hører til: | hundefamilien, hundelignende rovdyr, rovdyr |
| Rødlistestatus: | NT[1] (ver 3.1 (2001)) |
| Habitat: | Gressland og småskog |
| Utbredelse: | Brasil, Peru, Paraguay, mulig sør til Argentina |
Mankeulv (Chrysocyon brachyurus) er slettes ingen ulv, slik navnet skulle tilsi, men et revelignende rovdyr i hundefamilien med usedvanlig lange ben.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Til tross for sitt revelignende utseende er ikke makeulven særlig nært beslektet med rev. Det har versert en rekke teorier om artens slektskap med andre canider, men i virkeligheten er den ikke særlig nært beslektet med noen av de. Den er eneste overlever i slekten Chrysocyon, en mulig etterkommer at store søramerikanske canider som for lengst er utdødd.
Mankeulven er den største av alle de søramerikanske canidene. Skulderhøyden er nærmere 1 meter, men den veier kun ca. 20-23 kg. Hode og kropp utgjør normal omkring 124,5-132 cm. I tillegg kommer halen med ca. 28-40,5 cm.
Mankeulven har lange tynne, nærmest styltelignende ben og en smal kroppsbygning med gyllenrød pelsfarge og sorte og hvite markeringer. Over maken og nedre halvdel av bena er fargen snærmest sort. Halen er derimot hvit på den ytre halvdelen, og den har dessuten hvite hårkanter på de relativt store ørene. Den er også nærmest hvit i buken. Siden dette rovdyret ikke nedlegger store byttedyr er den dentale utrusningen (hjørnetennene) ikke spesielt godt utviklet hos denne arten.
Normalt skulle man tro at et slikt langbent rovdyr var svært hurtig, men det er ikke mankeulven. Trolig har den derfor utviklet de kjempelange bena for å ha god oversikt i den høye gresset der den normalt ferdes.
[rediger] Utbredelse og habitat
Mankeulven er utbredt fra munningen av Parnaiba elven i det nordøstre Brasil, vest til Pampas del Heath i Peru og sør til Chaco i Paraguay og Rio Grande do Sul i Brasil. Nylig er det imidlertid rapportert observasjoner av dette dyret så langt sør som Santiago del Estero i Argentina. Flere forskere mener nå også at det kan ha en viss utbredelse i det nordlige Uruguay.
Mankeulven foretrekker habitat som gressland, krattskog med lav til middels tetthet, skog med åpninger i kronetaket og våtmarksområder som periodevis oversvømmes. Også jordbruksland er et vanlig habitat for mankeulven.
[rediger] Atferd
Mankeulven er normalt nattaktiv, men kan også være aktiv i grålysningen og skumringen. Studier har dessuten vist at hannene er mer aktive enn tispene. På dagtid ligger de stort sett å hviler i skjul av tett gress eller kratt.
Mankeulven danner par (hann og tispe) og er monogame, men de forblir relativt uavhengige av hverandre. De jakter, forflytter seg og hviler hver for seg. Det er bare under paringstiden de holder nært sammen. Territoriet er normalt ca. 27 km² stort. Grensene mot andre territorier markeres og overvåkes nøye. Nomadiske hanner markerer gjerne i ytterkanten av territoriene, og vil overta om hannen skulle dø.
Mankeulven kommuniserer med tre distikte lyder. I skumringen kan man ofte høre dype bjeff. En annen lyd er en høylydt hvinelyd. Og en tredje er knurring. I tillegg kommuniserer den med kroppsspråk og markeringer.
[rediger] Ernæring
Mankeulven er altetende og har et jaktmønster som ligner revens. Den jakter og spiser armadillo, kanin, gnagere og andre små pattedyr, fisk, fugler, egg, reptiler, gastropoder og terrestriske mollusker, insekter, frukt, bær og vegetasjon, helst i form av røtter, knoller og løker. Det hender også at de tar bufe, som smågris, lam og frittgående høner.
