Ladested

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ladested («losse- og ladested») er en tidligere administrativ status for et tettsted eller en havn som innebar at handelsborgere på stedet hadde statlige myndigheters tillatelse til å gjøre «direkte handel», inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands, en rettighet kalt handelsfrihet. Ladestedsbegrepet oppsto som resultat av at kjøpstedenes rettigher i seinmiddelalderen ble innskjerpet, og er spesielt knyttet til mange små bysamfunn som eksporterte tømmer og trelast.

Ladesteder liknet på mange måter kjøpstedene. Begge var tettsteder lokalisert ved havner hvor trelast og fiskeprodukter ble utskipet. De lignet hverandre med hensyn til bebyggelse, næringstruktur og sosial lagdeling, men ladestedene var mindre, og manglet mange funksjoner og rettigheter en kjøpstad hadde. Dessuten var ladestedene administrativt underlagt en kjøpstad.

En kjøpstad hadde utvidede rettigheter i forhold til et ladested, det gjaldt selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og enerett til å drive næringsvirksomhet i tildels store omkringliggende områder.

Dermed måtte ladestedenes handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap i en nærliggende kjøpstad for å drive lovlig. Beboere i ladestedene som ønsket å benytte handelsfriheten, måtte søke handelsborgerskap i nærmeste kjøpstad eller en av landets stiftsstader, gjennomgå en godkjennelsesprosedyre og avlegge borgered.

For å få handelsborgerskap måtte søkeren møte frem for magistraten i den aktuelle kjøpstad og legge frem fødselsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville så vurdere om vilkårene for borgerskap var til stede. Om søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning. Handelsmenn, håndverksmestre og skippere som drev skip i egen regning måtte ha borgerskap.

De spesielle rettigheter kjøpsteder og ladesteder hadde med hensyn til næringsvirksomhet ble innskrenket i handelsloven av 1842. Handelsprivilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere nye lovbestemmelser som innebar at lade- og kjøpstedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel også drives lovlig i landkommunene. Fra 1952 fikk ladesteder og kjøpsteder bystatus; dvs. de ble bykommuner. I dag er det ingen formell forskjell på ulike typer kommuners rettigheter.

[rediger] Noen byer og tettsteder som tidligere var ladesteder:

• Arendal - nevnes som ladested 1610 (trolig under Skien), senere under Kristiansand, fikk status som kjøpstad i 1723.
• Harstad - ble ladested 1904.
• Hølen - ble ladested på 1600-tallet, fikk bystatus 1848.
• Lille-Fosen - ble ladested under Trondheim på 1600-tallet, fikk bystatus 1742 og navnet Kristiansund.
• Langesund ble ladested på 1500-tallet.
• Lillesand ble ladested på 1600-tallet.
• Mandal ble ladested ??, og fikk bystatus 1921.
• Molde ble ladested under Trondheim i 1614, og fikk bystatus i 1742.
• Risør eller Østerrisør ble ladested under Skien i 1614. Fikk bystatus 1723.
• Sandnes ble ladested under Stavanger i 1860.
• Son - ble ladested 1604, under Christiania??. Fikk aldri bystatus.
• Stavern - ble ladested i 1946, det siste tettsted som fikk denne status.
• Åsgårdstrand - ble ladested 1650 under Tønsberg, fra 1660 under Holmestrand, fikk bystatus 1752. Mistet sin bystatus på 1800-tallet, og ble igjen regnet som ladested på 1900-tallet.