Kosovokrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo er en provins sør i Serbia som var en del av Jugoslavia. Albanske separatister startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerene og terrorisme av serberene. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. En omfattende bombekrig fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt.
Etter at Serbia i 1989 fratok provinsens autonomi, startet den albanske majoriteten i Kosovo en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge. Utenomverdenen grep ikke direkte inn i Kosovokonflikten før etter at Bosniakrigen var fullført. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK), å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Pristina å demostrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker svarte med en offensiv mot UCK-geriljaen, og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet. Utover i 1998 begynte sivile albanere å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.
Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at ultimatumet også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover.
Også Russland protesterte mot vilkårene i Rambouillet-ultimatumet som NATO framla, og sammen med Kina ville Russland ha hindret et vedtak i FNs sikkerhetsråd som kunne ha autorisert NATOs påfølgende bombekrig mot Jugoslavia. NATO unngikk derfor å bringe saken inn for FN, men gikk likevel til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999. Alle større jugoslaviske byer ble utsatt for et kraftig bombardement. 10. juni valgte Slobodan Milošević å undertegne en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-ultimatumet, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon. NATO har likevel i praksis hatt kommandoen over det som formelt har vært FNs administrasjon i Kosovo i perioden som har fulgt.
I følge det internasjonale Røde Kors, i løpet av de få årene krigen varte, ble flere enn 10 000 kosovoalbanere drept, og 3 000 kosovoalbanere er fortsatt savnet. Det ble også drept noen serbere, men tallet overstiger ikke 500.
Den etniske spenningen i Kosovo har ikke avtatt etter krigen. De utplasserte FN/ NATO-soldatenes viktigste oppgave har vært å forsvare serbere og andre minoriteter mot angrep fra det albanske flertallet i de områdene som fortsatt har en etnisk delt befolkning. De serbiske minoritetene har flyttet til områder i Kosovo med serbisk flertall, noen har også bosatt seg i Serbia, eller fått oppholdstillatelse i vestlige land. Av byene i Kosovo er det i dag bare i Mitrovica som har en betydelig serbisk befolkning, albanerne i den nordlige delen av byen har blitt jaget av serberne. Igjen er også store deler av bosnjakbefolkningen og andre minoriteter som tyrkere. I byen Prizren, sør i Kosovo er er det flest samling av bosnjaker og gorani hvor de utgjør 9.6% av befolkningen. Før krigen utgjorde de omtrent 10%.