Karl von Miltitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karl von Miltitz (eller Miltiz) (født ca 1490 i Rabenau ved Dresden i Sachsen (Tyskland) - død 20. november 1529 ved Gross-Steinheim am Main), pavelig kammerjunker, pavelig utsending til Sachsen.

Karl von Miltitz var sønn av Sigismund von Miltiz, "Landvogt" av Meissen, og var av saksisk lavadel. Etter ikke alt for grundige studier i Köln 1508-10 og Bologna (1510-?) kom han rundt 1513/14 til Roma.

[rediger] Pavelig utsending til Sachsen (1518-1519)

I midten av november 1518 gav pave Leo X ham i oppdrag å reise til Sachsens kurfyrst Fredrik den vise for å overbringe ham den gyldne rose, en høy pavelig utmerkelse som bestod av en rose laget av rent gull og med fargelagte rosenblader. Kurfyrsten hadde i tre år latt Roma forstå at denne gaven ville være en kjærkommen ærebevisning. Da Miltitz kom til Sachsen overleverte han rosen og noen nye avlatsprivilegier, og gav seg til å forhandle med kurfyrsten på slottet Altenburg om utlevering av Martin Luther (28. desember 1518), som var kommet i fokus på grunn av sine angrep på avlatshandelen. Men Fredrik ønsket ikke å utlevere Luther.

Blant andre ting han utrettet ved sitt Sachsenbesøk at hertug Georg fikk oppfylt sitt ønske om et jordlass fra den tyske kirkegård Campo Santo i Roma bragt til gravfeltet i Annaberg i Sachsen. Dette var jord som opprinnelig var blitt bragt fra Jerusalem til Roma. Det var i forbindelse med dette at Miltitz møtte Luther for første gang. I januar 1519 førte Miltitz på eget initiativ samtaler med Luther i Annaberg for å nå frem til en slags bileggelse av konflikten mellom ham og kirken. Han fikk utvirket at så henge Luthers motstandrere holdt munn, skulle også Luther tie. Dessuten ville Miltitz prøve å ordne det slik at paven utpekte den lærde tysk erkebiskop Richard av Trier til å ta seg av saken. Luther lovet til og med å skrive et ydmykt brev til paven.

Men opplegget fungerte ikke i lengden: Luther tiet riktignok en stund, men den romerske kurie holdt ikke "sin" del av avtalen (faktisk hadde ikke Miltitz handlet med ryggdekning i kurien). Og Johannes Eck hadde allerede i desember 1518 offentliggjort noen teser mot Luther, og det presset på. Sommeren 1519 kom det til disputasen i Leipzig mellom Luther og Eck.

Miltitz' senere samtaler med Luther, i Liebenwerda (oktober 1519) og i Lichtenburg ved Wittenberg (også i oktober) førte ikke til noe.

Når Miltitz var i stand til å opptre så egenmektig som formidler mellom Luther og Roma, skyldtes det at den romerske læreprosessen mot Luther stod stille etter keiser Maximilians død. Kurien tolererte hans virksomhet i høyden frem til keiservalget juli 1519, da Maximilians etterfølger ble valgt.

Miltitz engasjerte seg nokså uheldig i forhold til Johann Tetzel, og kom med skarpe anklager mot ham tidlig i 1519. Selv om Tetzel nok kan ha stått for en teologi hva gjelder avlatens virkninger som var tvilsom sett fra andre katolske teologers synsvinkel, var nok anklagene som bl.a. Miltitz målbar vedrørende Tetzels personlige moral temmelig urettferdige.

Miltitz' innflytelse under den såkalte "Miltitziade" (dvs. hans virke i Luther-saken) var stort sett nokså ubetydelig, men i perioden etter kardinal Cajetans samtale med Luther i Augsburg høsten 1518, var han de facto den eneste formidler mellom den romerske kurie og Sachsen.

[rediger] Domkanikk (1523- )

Etter et kort opphold i Roma vendte Miltitz tilbake til Tyskland i 1522. Fra 1523 levde han som domherre i domkapitlene i Mainz og i Meissen (Meißen), men aktet knapt på å oppfylle sine forpliktelser som kanikk (f.eks. residensplikten).

Moderne historikere er nokså samstemte i vurderingen av Miltitz' person: "pratsom viktigmaker"(geschwätziger Wichtigtuer, iflg. Iserloh), av "krypende vesen" (Creutzberg), "et mønstereksempel på en prebendejeger" (Lau).

I 1529 druknet han i elven Main, muligens i beruset tilstand, ved Steinheim.