Justus av Canterbury
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Den hellige Justus Erkebiskop |
|
| Dåpsnavn: | Justus |
| Født: | Ukjent, Roma? |
| Død: | ca. 627, Canterbury |
| Saligkåret: | - |
| Helligkåret: | Umiddelbart etter sin død |
| Anerkjent av: | Den katolske kirke |
| Festdag: | 10. november |
| Se også: | Ekstern biografi |
| Vernehelgen: | - |
| I kunsten: | Som erkebiskop |
Justus (død 10. november 627 (trad.)) var den fjerde erkebiskop av Canterbury, fra 624 til sin død.
Han var romer av fødsel, og en av misjonærene som ble sendt til England av pave Gregor I i 601 etter at Augustin av Canterbury hadde bedt om flere prester.
Justus ble den første biskopen av Rochester. Da det brøt ut kristenforfølgelse etter kong Aethelbert av Kents død flyktet han til Gallia, men kom etter et år tilbake og ble gjeninnsatt som biskop. Han skal ha styrt bispedømmet med kløkt og kyndighet. I 624 ble han elevert til erkebiskop av Canterbury etter Mellitus' død, og mottok palliet fra pave Bonifatius V. Han utnevnte Romanus som etterfølger i Rochester.
Han skrev til britiske og irske kristne, og bad dem om å rette seg etter romerkirkens regler. Brevene er ikke bevart, men et utdrag er inkludert i Bedas kirkehistorie. Han var ikke spesielt taktfull, og brevene ble for det meste ignorert. Den største hendelsen i hans virketid var kristningen av Northumbria. Justus konsekrerte Paulinus som erkebiskop av York, og innen et år hadde gått var kong Edwin av Northumbria døpt sammen med mange av sine undersåtter i en kirke Paulinus fikk reist i York, nær stedet hvor York Minster nå står. Nyheten om dette ble overbrakt til Justus ikke lenge før han døde. Tidspunktet for hans død er tradisjonelt fastsatt til 10. november 627.
| Forgjenger: Første biskop |
Biskop av Rochester (?–624)
|
Etterfølger: Romanus |
| Forgjenger: St. Mellitus |
Erkebiskop av Canterbury |
Etterfølger: Honorius |
