Mellitus av Canterbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mellitus av Canterbury (død 24. april 624) var første biskop av London og tredje erkebiskop av Canterbury.

Melittus var fra Roma, og ifølge Beda den ærverdige var han fra en fornem familie.

Augustin av Canterbury sendte etter en tid i England Canterbury til Roma for å rapportere til pave Gregor den store, og ba samtidig om å få sendt flere misjonærer. Melittus, som da var abbed i et benediktinerkloster var blant de utvalgte som ble sendt, og fikk med seg palliet, tegnet på erkebispeverdighet, til Augustin. Han hadde også med seg bøker og annet som trengtes i kirken i England.

I 604 ble han bispeviet av Augustin, og ble den første biskopen av London. Ca. 616 ble han drevet ut av London av sønnene til kong Saebert av Essex, som var hedninger. De hadde krevd å få motta nattverd uten å la seg døpe først, noe Melittus ikke gikk med på. Han flyktet til Gallia, men ble kalt tilbake av Laurentius. Etter dennes død i 619 ble Melittus utnevnt til erkebiskop av Canterbury.

Beda forteller at han gjennom bønn reddet en kirke i Canterbury fra å bli flammenes rov, noe som har gitt opphav til at han ofte avbildes i bønn ved en brennende by.

Han døde i Canterbury 24. april 624, og ble gravlagt ved siden av Augustin i klosterkirken St. Peter og Paulus. Etter sin død ble han regnet som helgen.