Helsedirektoratet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helsedirektoratet var fagorganet i den norske sentrale helseforvaltningen fra 1945 til 1993, og var ledende i utviklingen av helsevesenet i etterkrigstiden under helsedirektørene Karl Evang og Torbjørn Mork.
Direktoratet ble opprettet i 1945 ved omorganisering det tidligere Medisinaldirektoratet, og nedlagt fra 1. januar 1994 ved en omorganisering der det nye Statens helsetilsyn videreførte de fleste oppgavene. Helsedirektoratet var underlagt Sosialdepartementet.
Statens helsetilsyn inngikk senere i en omorganisering av den sentrale sosial- og helseforvaltningen fra 1. januar 2002 der det nye Sosial- og helsedirektoratet overtok en del av oppgavene som Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn hadde hatt.
Innhold |
[rediger] Forløpere for Helsedirektoratet – den sentrale helseforvaltningen på 1800-tallet
Det kongelige Sundhedskollegium for Norge ble opprettet i Christiania i 1809 som del av den norske kriseadministrasjon i forbindelse med krig med Sverige 1807-1809. Kriseadministrasjonen var begrunnet i kommunikasjonsvanskelighetene med København under krigen. Sundhedskollegiet regnes som første sentrale statsorgan for helsevesenet i Norge. Kollegiale organer under statsrådet dominerte i enevoldstiden inntil 1814. Da ble sentralforvaltningen organisert med departementer der den enkelte statsråd hadde personlig instruksjonsmyndighet over sitt forvaltningsapparat.
Fra 1. juli 1815 ble Sundhedskollegiet nedlagt. Helsesakene ble lagt til et medisinalkontor i Politidepartementet, bemannet med tre farmasøyter. Professorene ved det medisinske fakultet ble pålagt å ”gå departementet til hånde” for å sikre tilgang til medisinsk fagkyndighet. Byråsjef Jacob Schandorff, som hadde vært sekretær for Sundhedskollegiet, ledet kontoret fra 1815 til sin død i 1842. Byråsjefen hadde adgang til å drøfte sakene direkte med statsråden. I 1819 ble Medisinalkontoret flyttet til Kirkedepartementet. Første lege i medisinalkontoret ble ansatt i 1842, første jurist i 1844.
De sivile legene ønsket en kollegial fagadministrasjon nokså uavhengig av departementet, men hvor lederen skulle ha adgang til å drøfte saker direkte med statsråden. Dette synet ble fremmet gjennom en medisinallovkommisjon som arbeidet 1834-47. Stortinget avviste i 1848 et forslag fra regjeringen om et faglig sammensatt sunnhetskollegium med administrativ myndighet.
Stortinget gikk med på en rådgivende Indredepartementets medisinalkomité, som ble opprettet i 1850 med tre leger som medlemmer. I 1857 ble det opprettet et embete som ekspedisjonssjef for medisinalvesenet i Indredepartementet. Christian Torvald Kierulf innehadde embetet fra 1857 til 1874.
Ludvig Wilhelm Dahl var den første medisinaldirektør da dette embetet ble opprettet i 1875 i Justisdepartementet. Han hadde selvstendig avgjørelsesmyndighet som direktør i noen saker.
I 1891 ble medisinaldirektørembetet flyttet ut av departementet og Medisinaldirektoratet ble opprettet. Det ble samtidig opprettet et medisinalkontor i departementet ledet av en jurist.
Viktige lover helseforvaltningen var sterkt engasjert i var sunnhetsloven av 1860, sinnsykeloven av 1891 og tuberkuloseloven av 1899.
[rediger] 1900-tallet frem til 1945
Fra 1916 hørte Medisinaldirektoratet under Sosialdepartementet som da ble opprettet.
I 1910 hadde direktoratet 14 ansatte, de fleste leger og farmasøyter. I 1922 var antallet 14, mens det i 1929 var redusert til syv.
På 1920- og 30-tallet ble det diskutert å legge Medisinaldirektoratet inn i departementet, begrunnet fra ”øksekomiteenes” side med sparing og raskere saksbehandling. Fra legehold var begrunnelsen å gi medisinsk fagkyndighet mer direkte adgang til de politiske prosessene.
En komité i Socialistiske legers forening, ledet av Karl Evang, la i 1938 frem en rapport med sterk kritikk av sentral helseforvaltningen og krav om større handlekraft og kortere avstand fra fagfolkene til de politiske beslutningene.
I 1938 ble Karl Evang utnevnt til medisinaldirektør. Han flyktet til London i 1940. Evang hadde lengre opphold i USA under krigen, der han knyttet kontakter som senere fikk betydning bl.a. ved at mange norske leger tok videreutdanning i USA.
Ved kgl. res. i 1941 (Londonregjeringen) ble Medisinaldirektoratet midlertidig flyttet inn i Sosialdepartementet.
I Norge fungerte Medisinaldirektoratet fra 1941 med legen Torleif Dahm Østrem som sjef inntil krigens slutt.
[rediger] Helsedirektoratet 1945-1993
I 1945 ble organiseringen fra Londontiden bekreftet og navnet endret til Helsedirektoratet. I 1948 ble organiseringen gjort permanent.
Inntil 1983 var Helsedirektoratet såkalt blandet direktorat, ved at rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden) var forenet i samme organisasjon. Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsepolitikken og ledelsen av helsetjenesten. Fra forvaltningsjurister ble det tidlig uttrykt misnøye med denne ordningen.
Fra 1948 var direktoratet organisert med helsedirektør og medisinalråd i ledelsen og åtte fagkontorer (arbeidsområder legesaker, tuberkulose, psykiatri, hygiene, apotek, tannhelse, sykehus, budsjett- og personalsaker). Fem av kontorene var ledet av leger.
Antall ansatte totalt vokste fra ca. 25 i 1945 til ca. 200 tidlig på 1980-tallet. Antall leder- og saksbehandlerstillinger økte fra 35 i 1948 til 97 i 1972. I perioden 1948-72 var det stor stabilitet i lederstillingene i direktoratet. Legene økte i perioden 1948-72 sin andel av leder- og saksbehandlerstillinger fra 17% til 23%, mens juristenes andel ble redusert fra 55% til 31%. På 1970- og 80-tallet rykket samfunnsvitere inn. Gjennom stor stabilitet i indre struktur og lederbemanning og dertil sterk stillingsvekst ble direktoratet et kraftig virkemiddel for legeledet fagstyre fra krigens slutt til begynnelsen av 1970-tallet. Jon Bjørnsson var medisnalråd (nestleder) i Helsedirektoratet fra 1950 til 1977.
I 1970 og 80-årene ble handlingsmulighetene for dette fagstyret redusert, blant annet gjennom sterk vekst i andre helseprofesjoner som utfordret legenes stilling, sterkere politisk styring av økonomi og organisering, og krav om desentralisering av makt over tjenestene. Utskiftingen i lederskiktet i direktoratet økte.
I 1983 opphørte direktoratets dobbelstilling, og det ble igjen et rent fagdirektorat. Det ble opprettet en helseavdeling i Sosialdepartementet. Fagkontorene ble nedlagt og erstattet av fem avdelinger. Begrunnelsen fra Willochregjeringen var den økte betydning prioritering, lovgivning, finansieringsordninger og beslektede politiske spørsmål hadde fått med den sterke utbyggingen av helsetjenesten. Desentralisering av driftsansvar til kommuner og fylkeskommuner begrunnet også at ”sentralledelsen for helsevesenet” ble omorganisert. Helsedirektør Torbjørn Mork var sterkt uenig i reformen. Helsedirektoratet ble styrket bemanningsmessig høsten 1984 etter en offentlig konflikt med departementsledelsen.
Direktoratet hadde fylkeslegene som apparat på fylkesnivå. Fylkeslegene ledet de statlige distriktslegene inntil kommunehelsetjenesteloven fra 1984 gjorde disse stillingene kommunale. Inntil 1968 var embetet ikke heltid, ved at fylkeslegeembetet skulle innehas av en av distrikts- eller stadslegene i fylket.
[rediger] Medisinaldirektører (til 1945) og helsedirektører (fra 1945)
- Ludvig Wilhelm Dahl 1875-1890
- Gotfred Eugen Bentsen 1891-1893
- Michael Holmboe 1893-1918
- Harald Mathias Gram 1918-1926
- Karl Wilhelm Wefring 1927-1930
- Nils Peter Laberg Heitmann 1930-1938
- Karl Evang 1938-1972
- Torbjørn Mork 1972-1992
- Anne Alvik 1992-2000 (konstituert 1992-1993)
- Lars E. Hanssen 2000- (konstituert 2000-2001)
Tittelen helsedirektør ble i 2003 endret til direktør for Statens helsetilsyn (lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 1).
[rediger] Kilder
- Det offentlige helsevesen i Norge 1603-2003. Bind I: Ole Georg Moseng: Ansvaret for undersåttenes helse. 1603-1850. Bind II: Aina Schiøtz: Folkets helse – landets styrke. 1850-2003. Begge Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
- Sentraladministrasjonens historie. Bind 1: Per Maurseth: 1814-1850. Bind 2: Edgeir Benum: 1845-1884. Bind 4: Kåre D. Tønnessen: 1914-1940. Bind 5: Jan Debes: 1940-1945.
- Tom Christensen: Politisk styring og faglig uavhengighet. Reorganisering av den sentrale helseforvaltningen. Oslo. TANO, 1994.
