Gildas
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gildas (født ca. 494, død ca. 570) var en keltisk prest i det som i dag er Storbritannia. Han var kjent for sin lærdhet og sin litterære stil, og er en av de få samtidige kilder som finnes til det sub-romerske Britannia. Forskeren David N. Dumville mener at han var læreren til Vennanius av Findbarr, som i sin tur var læreren til Columba av Iona. Thomas Stephens kom frem til at han antagelig var faren til dikteren Aneirin.
Caradoc av Llancarfan skrev en Gildas' biografi i det 12. århundre. Det finnes også senere livsberetninger om ham, skrevet i Rhuys og andre steder i Bretagne. Disse hevder at han var sønn av kong Caw av Strathclyde, og at han ble utdannet av St. Illtud i Llantwit Major nær Cardiff. Han ble klokkestøper av yrke. I 520 reiste han til Roma som pilegrim, og endte opp med å tilbringe syv år i abbediet i Rhuys. Deretter var han et år i Llancarfan Abbey mens abbed Cadoc var bortreist. Etter 528 flyttet han til Street i Somerset, og bygde en llan, en eneboerplass med en kirke og en innhegning. Rester av plassen som forbindes med han er synlig ved kirken Holy Trinity i Street.
Omkring 544 vendte han tilbake til Rhuys, der han tilbrakte resten av livet med unntak av et kortere besøk i Irland, som ifølge Annales Cambriae fant sted i 565.
Biografier over personer fra denne tiden som er skrevet så lenge etter blander nesten alltid sammen myte og virkelighet. I et Vita over Caradoc fortelles det at Gildas intervenerte i en disputt mellom kong Artur og en kong Melwas som skal ha bortført Guinevere. Arthur beleiret Melwas' borg ved Glastonbury, men Gildas skal ha forhandlet frem en løslatelse. Om dette skjedde eller om det bare er en del av Arthurlegenden er helt uvisst. Caradoc's Vita antyder også at Gildas' bror ble drept av Arthur, noe som kan forklare hvorfor heltekongen ikke nevnes i Gildas' De Excidio Britanniae.
Fragmenter av brev viser at han skrev en klosterregel som var noe mindre streng enn St. Davids regel. Han skal også ha skrevet en hymne kalt Lorica, «Brystpanser», som er et interessant eksempel på hiberno-latin.
