Gaustad sykehus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Gaustad sykehus ble åpnet i 1855 som det første statlige sykehus i Norge for behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser (psykoser, betegnelse i 1855 «sindsyg» eller «galskap»). Sykehuset ble bygget takket være iherdig innsats av legen Herman Wedel Major (1814-1854). Forut for byggingen hadde Major utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge og vist at forholdene var forferdelige (Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» (1848) som dermed medførte at omsorgen for mennesker med de alvorligste psykiske lidelsene nå ble en oppgave for helsevesenet adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Det var forutsetningen for at staten kunne bygge Gaustad sykehus.
[rediger] Arkiktektur
Arkitekt for sykehuset var Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887). Sykehuset ble bygget i nygotikk. Modellen til sykehuset skal ha vært Girard de Cailleuxs asyl i Auxerre som ligger sydøst for Paris. Sykehuset ble lagt utefor Oslo (kalt Kristiania i 1855)for å gi de syke ro, hvile og kontakt med naturen samtidig som de var beskyttet (knfr. ordet asyl) fra belastninger og konflikter i forhold til for eksempel familie. Arkitekturen skulle sammen med behandlingen bidra til pasientenes bedring.
Sykehuset var da det ble åpnet et for datiden svært moderne sykehus som også internasjonalt vakte anerkjennelse. Det ble vektlagt behandling og rehabilitering i motsetning til tidligere tiders mer vekt på oppbevaring. Behandlingen var særlig inspirert av tysk og fransk psykiatri som på den tiden ble regnet som fremst i verden. Arbeidsterapi ble oppfattet som svært viktig. Målet var å bygge opp både selvdisiplin og utholdenhet. Trening i korrekt og dannet adferd som personlig hygiene, konversasjon, høflighet og skikk og bruk var endel av behandlingen. Det ble lagt stor vekt på at man skulle bruke minst mulig tvang. Forholdstallet mellom personale og pasienter var de første årene så lavt som en til åtte.
Asylet delte pasientene inn i forskjellige kategorier for kjønn, sykdommens art og sosial klasse. Inndeling av pasienter ble gjort som følger:
- 1. avdeling: «for de Rolige og Anstændige samt for Reconvalescenterne»
- 2. avdeling: «for de Patienter, som ved bestandig Urolighet, abnorme Tilbøieligheder eller eiendommelige Vaner ere uskikkede til Samliv og besværlige for Andre»
- 3. avdeling: «for de larmende, voldsomme, trodsige og farlige Syge»
- 4. avdeling: «for de i Urenlighed og Utugt nedsunkne Syge»
Eksempler på kjente personer som gjennom tidene har vært innlagt ved Gaustad sykehus er dikterne Amalie Skram og Gunvor Hofmo. De mest profilerte legene ved Gaustad sykehus har vært Ragnar Vogt (1870-1943) som senere ble Norges første professor i psykiatri; professor Ørnulf Ødegård (1901-1983) og professor Nils Retterstøl. Under Retterstøls periode som direktør og sjeflege ble sykehusets gjerder mot utenverdenen fjernet og sykehuset mer demokratisert.
Gaustad sykehus har på flere områder vært i fronten i Norge hva gjelder behandling av alvorlige psykiske lidelser. I løpet av de siste 30 årene har Gaustad sykehus særlig gjort seg bemerket i arbeidet med å utvikle bedre psykologiske behandlingsmetoder for pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Av de mer kontroversielle sider ved sykehusets historie har vært bruken av lobotomi som var en behandlingsmetode som ble tatt i bruk i utlandet før annen verdenskrig og ved Gaustad sykehus fra 1941 og frem til 1974..
Gaustad sykehus eies idag av Oslo kommune og er endel av Aker universitetssykehus' divisjon for psykiatri.
[rediger] Litteratur
- Astrup, Dahl og Retterstøl (redaktører). Gaustad sykehus 125 år. Oslo: Universitetsforlaget 1980.
- Retterstøl, Nils (redaktør). Gaustad sykehus 140 år. Oslo: Universitetsforlaget 1995
- Steen, Thorvaled (redaktør). Asylet. Gaustad sykehus 150 år. Oslo: Aschehoug 2005
