Det ontologiske gudsbevis
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det ontologiske gudsbevis ble først formulert av Anselm av Canterbury (1033-1109) og består i forenklet form av to premisser og en konklusjon:
- P1: Gud er et fullkomment vesen.
- P2: Å være fullkommen innebærer å eksistere.
- K: Gud eksisterer.
Gudsbeviset som kalles det «ontologiske» - i dette henseendet vil betegnelsen ontologi gjelde for enhver diskusjon som dreier seg om det værendes vesen - er det tredje av de store bevisene. Sammen med Det ontologiske gudsbeviset har man Det teleologiske gudsbevis og Det kosmologiske gudsbevis.
Forestill deg, sa han, det største, mest fullkomne vesen som er mulig. Hvis dette vesenet har alle de attributter som er ønskelige, bortsett fra eksisten, så er det ikke det største eller mest fullkomne, for det er åpenbart at et vesen som eksisterer, er større og mer fullkomment enn et som ikke gjør det.
De fleste tenkende mennesker føler at dette argumentet ikke holder, men det er forstemmende vanskelig - som f.eks i historien med Akilles og skilpadden - å vise hva som er galt med det.
På slutten av 1700-tallet gjorde Kant det på en måte som tilfredsstiller de fleste. Men saken er kontroversiell, og i de senere årene har det ontologiske gudsbeviset dukket opp i igjen i filosofien. Blant filosofene er det idag relativt bred enighet om at guds eksistens ikke kan bevises. Dette betyr selvfølgelig ikke at gud ikke eksisterer, men bare at det ikke er mulig å føre rasjonelle bevis for dennes eksistens.
Se Gudsbevis
