Xianfeng-keiseren
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Xianfeng-keiseren, født Yizhu (født 17. juli 1831 i Beijing, død 22. august 1861 i Johol i Kina), var den syvende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1850 to 1861.
I hans embedsperiode opplevde keiserriket en av sine verste kriser. Først var det Taipingopprøret som utvidet seg fra et regionalt problem til en landsomfattende og ytterst blodig borgerkrig, som blant annet skulle koste 20 millioner mennesker livet og legge 600 byer øde. Dertil kom «Hvite Lotus»-opprøret i Nord- og Østkina i 1851, og en rekke oppstander av etniske minoriteter i flere provinser.
Også Den annen opiumskrig mot England (1856-1860) falt i denne keiserens periode. Etter at en fransk-britisk straffeekspedisjon inntok og raserte Beijing, flyktet keiseren til sitt sommerpalass i Jehol, og forble der til sin død.
Kina ble tvunget til enrekke nye konsesjoner overfor utenlandske makter. Flere havner måtte åpnes for transkontinental handel, kineserne måtte ut med krigserstatninger på 16 millioner unser sølv, og måtte innrømme kristne misjonærer uinnskrenket adgang til å drive sin virksomhet. I 1857 måtte landet88 ved Aigun-traktaten avstå deler av det nordlige Mandsjuria til Russland; på dette området grunnla russerne tre år etter havnebyen Vladivostok.
Etter sin første sønns fødsel i 1856 kom Xianfeng-kreiseren mer og mer under innflytelse av guttens mor, konkubinen Cixi, som senere skulle gjøre seg sterkt og uheldig gjeldende frem mot Qing-dynastiets undergang.
| Forgjenger: Daoguang-keiseren |
Keiser av Kina (Qing-dynastiet) |
Etterfølger: Tongzhi-keiseren |
