Walter Fyrst
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Walter Fyrst, tidligere Fürst, født 6. juli 1901 i Oslo, død 22. februar 1993 i Oslo, var norsk reklame-, film- og TV-mann; og politisk aktivist før og under andre verdenskrig, særlig innen propagandavirksomhet. Han fornorsket etternavnet fra «Fürst» til «Fyrst» sommeren 1940. Dømt for landssvik etter krigen til 4 1/2 års fengsel og tap av statsborgerlige rettigheter i fem år.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Walter Fyrst var etter eget utsagn en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom som tok livet som det kom. Han ble tidlig interessert i salg og tok seg deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper - dette var før første verdenskrig og elektrisk strøm var ikke vanlig. Han tok med stor fatning at han strøk i to fag etter første klasse på gymnasiet og trivdes i stedet godt med sommerens gårdsarbeid som faren sendte ham til på Foynland utenfor Tønsberg, for å lære ham realt arbeid. Bonden på sin side hadde stor glede av den unge Fürsts evne til å selge alt unna på det daglige sommertorget i byen.
I 1919 gjorde den 18-årige Fürst et forsøk på å gi ut en ungdomsavis med navnet «Det Store Vi», men det ble med to numre før pengene tok slutt. Han avtjente verneplikten som menig i Garden. Han tilbrakte også et år i Frankrike.
[rediger] Politisk interesse - Fedrelandslaget
Høsten 1921 ble han rekruttert til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men meldte seg snart ut igjen. Hans politiske interesser var lenge ikke store, men våren 1929 ble også han preget av den utbredte frykten for kommunistisk overtakelse. Oppfatningen var at politikerne styrte så dårlig at landets frihet var truet. Han meldte seg derfor samme år inn i Fedrelandslaget. Han ble en aktivist i gatene og arrangerte motdemonstrasjoner mot 1.maitog og andre av arbeiderbevegelsens arrangementer.
I 1932, da han var disponent i Sporveis-Annonsene A/S, arrangerte han en annonsekampanje for «optimisme og økt omsetning» som et tiltak mot den økonomiske nedgangen. Samtidig forsøkte han å arrangere en tverrpolitisk mobilisering for at arbeidsløse skulle settes inn i samfunnsnyttig arbeid, og særlig veibygging, men dette falt på grunn av motstand fra Martin Tranmæl. En aksjon uten Arbeiderpartiets støtte ble allikevel igangsatt i 1933 hvor private midler med samlet inn sammen med statlige midler. Arbeid ble igangsatt flere steder i landet.
Fürst arrangerte også på denne tiden en møte- og diskusjonsserie innenfor en ramme som ble kalt «Den Nasjonale Klubb», noe som av omgivelsene ble oppfattet som en fascistisk forsamling, noe han selv sterkt avviste.
[rediger] Film- og reklamearbeid
Han arbeidet på denne tiden med filmproduksjon og reklame, den første av mange reklamefilmer ble laget i 1924. Filmene Troll-Elgen (1927) og Cafe X (1928) var «sommerjobber» mens han jobber mest med reklame. Den første var basert på Mikkjel Fønhus' roman. I 1930 var han sentral da Norske Filmprodusenters Forening ble stiftet og var formann de to første årene. I 1932 laget han den første norske lydfilmen, Prinsessen som ingen kunne målbinde, basert på det norske folkeventyret.
[rediger] Nasjonalsosialist før krigen
Fürst hadde ved flere anledninger truffet Johan B. Hjort og Vidkun Quisling og håpet at det i disse kretser kunne finnes den sterke mannen som mange i hans miljø etterlyste. Etterhvert ble det klart for dem at Hjort var den kandidat som ble foretrukket. Men Fürsts praktiske grep og gjennomføringsevne var viktige bidrag da Nasjonal Samling ble stiftet våren 1933 for å rekke stortingsvalget samme høst. Fürst var partiets første propagandasjef, men meldte seg ut i mars 1935 etter intrigemakeri og skuffelse over Quislings manglende lederegenskaper. Han ble samtidig ekskludert for angivelig illojalitet.
I årene 1927-1935 var Fürst disponent i Sporveis-Annonsene A/S. Både filmarbeidet og det politiske arbeidet var noe han drev på si, og han brukte av egne midler til dette. Men daOslo kommune overtok aksjene i Oslo Sporveier og ordfører Oscar Torp fra Arbeiderpartiet ble ny styreformann, ble Sporveis-Annonsene lagt ned, og Fürst mistet jobben til tross for svært gode resultater. Han så dette som politisk forfølgelse, særlig fordi dette kom rett etter at Fürst hadde vunnet en ærekrenkelsessak som Einar Gerhardsen hadde anlagt mot ham. Fürst fikk imidlertid umiddelbart en ny stilling som disponent i Nordisk Reklamebyrå til samme økonomiske vilkår som tidligere.
Fürst ble utover våren 1935 med i kretsen rundt tidsskriftet «Ragnarok», med særlig Hans S. Jacobsen i spissen som Fürst beundret særlig og som han satte høyest av sine venner, men også Geirr Tveitt, Tor Strand, Per Imerslund, Stein Barth-Heyerdahl, Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener var sentrale aktører i denne gruppen.
Gruppen representerte en Quislingskeptisk venstreopposisjon innen den norske nasjonalsosialismen, hvor fellesskapløsninger («fellesinteressen fremfor egeninteressen»), planøkonomi, sterk stat med offentlig eide institusjoner og sosiale systemer var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådiget og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene i gatene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene, og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi.
Denne kretsen la også vekt på sammenhengen mellom rase og land, eller «jord og blod» som ble mottoet for Arbeidstjenesten som Fürst var sentral i å få igang i 1936. Senere endret den navn til Norsk Riksdugnad for å distansere seg fra lignende NS-tiltak. Han hadde lenge arbeidet for frivillig arbeidstjeneste, ikke minst for å sette arbeidsløse i virksomhet, men også den oppdragende dugnadsånden dette ville fremme blant unge. Dette ble ved siden av hans «sivile» jobb Fürsts politiske oppgave fram til krigsutbruddet. I 1938 ble han disponent for tidsskriftet Farmand hvor han arbeidet nær6 sammen med redaktøren Trygve J. B. Hoff.
[rediger] Krigsårene
Da andre verdenskrig brøt ut med Tysklands overfall på Polen 1. september 1939 og med Hitler og Stalins nye vennskap startet Fürst en febrilsk virksomhet for å styrke Norges militære forsvar, men fikk lite respons. Hans profilerte bakgrunn som nazist gjorde at han ikke ble tatt alvorlig. Da han om morgenen 9. april 1940 opplevde krigsutbruddet og meldte seg til krigstjeneste ved sin lokale politistasjon i Sandvika i Bærum, ble han sjokkert over at det ikke var satt i gang mobilisering og at han ble sendt hjem. Fürst, som de andre medlemmene av den radikale nasjonalsosialistiske venstreopposisjonen så på det tyske angrepet som et overgrep.
[rediger] Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste
Etter kort tid ble han bedt om å organisere Administrasjonsrådet Arbeidstjeneste. Formålet var å «gjenopprette den økonomiske yteevne» i Norge. Dette tok all hans energi, og han sluttet i Farmand i mai 1940. Utover sommeren kom det igang et stort antall leire, men da Fürst skulle undertegne deltakerdiplomene, kom det inn reaksjoner fra deltakerne om det var en tysker som ledet denne arbeidstjenesten. Fürst trakk da tilbake diplomene, ba dem om å vente med å dele ut noen til han 8. juli 1940 fikk navnebevilling på etternavnet Fyrst. Men også fra denne arbeidstjenesten var det mange som vil ha ham bort utfra hans bakgrunn og politiske rykte og det var intern strid hele tiden.
Tyskerne og Josef Terboven la ned Administrasjonsrådet 25. september 1940 og lot Nasjonal Samling med Quisling i spissen være som eneste lovlige politiske parti, og utnevnte 13 såkalte kommissariske statsråder. Fyrst fikk sparken av den nye statsråden for idrett og arbeidstjeneste Axel Stang 6. oktober 1940 og ble "parkert" som konsulent i informasjonsavdelingen hvor han satt fram til sommeren 1941. I denne tiden arbeidet han mest med forskning og informasjon om gamle hilseformer, for angivelig å bevise at den nazistiske hilseformen med strak høyre arm hadde dype historiske røtter, dog med begrenset resultat utfra et svært begrenset kildemateriale.
[rediger] Inn i NS igjen
Fyrst melder seg inn igjen i Nasjonal Samling desember 1940, angivelig som en plikt for å være med på å sikre at Tyskland skulle få en sterkere forhandlingsmotpart i Norge om de skulle vinne krigen. Fyrst gikk med partinål og la ingen skjul på sitt politiske tilholdsted. Men han deltok ikke i internt partiarbeid og sto bare som passivt medlem. Han følte seg mistenkeliggjort av NS-medlemmene på grunn av de gamle stridighetene og ble skydd av motstandssiden pga sitt nazistiske ståsted. Foreldrene var aktive i Hjemmefronten. Han hadde derfor stort sett bare kontakt med de gamle Quislingskeptiske vennene fra før krigen.
[rediger] Som hauptsturmführer i SS
Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941, blir det propagandert for å sette opp norske enheter i «kampen mot verdenskommunismen», og Fyrst melder seg til fronttjeneste for Den norske Legion for «å kjempe for Norge i Finland». Fyrst blir av Gulbrand Lunde bedt om å lede det såkalte «propagandakompaniet», og blir dresset opp som norsk kaptein. Fyrst befinner seg imidlertid snart i tysk Waffen-SS-uniform med den tilsvarende graden hauptsturmführer. Han blir sendt til fronten i Ukraina hos Leibstandarte SS Adolf Hitler under ledelse av den beryktede Sepp Dietrich og ikke Finland som han angivelig hadde sett for seg. Tyskerne ønsket å skille ham fra de andre norske soldatene da han ansees som «vanskelig» og hadde angivelig planer om å få ham til å bli mer tyskvennlig og tale deres sak overfor de norske frontkjemperne. Snart ble han sendt hjem til Oslo, og skrev en del artikler om sitt besøk ved fronten før han ble dimitert av medisinske årsaker.
[rediger] Filmpropaganda resten av krigen
Ved hjemkomsten til Oslo ble han satt til å lage propagandafilmer, i første omgang for de norske frontkjemperne. Filmene var mest mest til internt bruk i nazistiske miljøer. Partifilmen Unge Viljer var ment for et større publikum, og kan kalles en ideologisk spillefilm som har til hensikt å forklare nazistenes ståsted og er slikt sett en rendyrket propagandafilm.
[rediger] Rettsoppgjør, soning og nytt liv
I maidagene 1945 fikk han beskjed om å melde seg hos politiet i Sandvika og ble internert på Ilebu som leiren ble omdøpt til da den ble tatt i bruk som interneringsleir for landsvikdømte og -mistenkte. Han ble dømt til 4 1/2 års fengsel for medlemskapet i NS, deltakelsen i Den norske Legion, frontbrevene og propagandafilmene.
Etter å ha sonet i tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel, begynte Fyrst å arbeide deltid for den tidligere sabotøren og høyt dekorerte motstandsmannen Max Manus med salg og reklame. Samtidig som han etablerte sitt eget filmselskap Fokus-Film som produserte reklamefilmer og ble ganske tidlig den største norske reklamefilmprodusenten. Fyrst fikk til tross for sin bakgrunn støtte av Rolf Hofmo i styret for Norsk Film, slik at han fikk produsert spillefilmen Hjem går vi ikke i 1954/1955.
I 1965, i en alder av 64 år, fikk han innpass i NRK, og laget etterhvert hele 80 TV-produksjoner.
[rediger] Filmer
- Troll-Elgen, 1927
- Teddy paa biltur (animasjon)
- Cafe X, 1928
- Prinsessen som ingen kunne målbinde, 1932
- Vi er Vidkun Quislings hirdmenn, 1942
- Unge viljer, 1943
- Brudekronen, 1944
- Villmarkens lov, 1944
- Hjem går vi ikke, 1955
[rediger] Biografi
Fyrst, Walter: Min sti, Eget forlag 1981 ISBN 82-990753-0-0
