Vágar i Hålogaland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vágar (nåværende Vågan, norrønt Vágar, flertall av Vágr, betyr våg, vik) ligger ved Svolvær, rett under fjellet Vågakallen (942 meter) og var tidlig et kraftsentrum i Hålogaland. Vágar var det første organisert bydannelsen, kaupang, nord for Trondheim (ca 1000-1400).
Beliggenheten er perfekt med en trang åpning ut mot Lofothavet. Åpningen ga god beskyttelse i havna, men innseiling kunne være farefull.
Innhold |
[rediger] Eget ting
I Vágar satte fiskerne og handelsmenn hverandre i stemne, ‘Vågastemnet’, hvert år fra forsommeren etter at fiskerne hadde vært på lofotfiske om vinteren til de kom tilbake for ta tørrfisken ned og selge den. Her møttes håløyger, nordmenn sørfra, utlendinger, kongens menn, nord-norske stormenn, kirkens representanter og andre. I motsetningen til andre kaupanger var nok Vågar en sensongby. På det meste bodde kun et hundretalls mennesker fast hele året, lite i sør-norsk målestokk, men ved midtsommer ble antallet mer enn tidoblet.
Vágar hadde eget ting ved Brurberget like øst for stedet, hvor frie menn møtte, ga lover, og avsa dom. Det var en egen lovbok i bruk, ‘Vågabok’, som var rådende helt fram til år 1282. Stedsnavn tyder også på et før-kristent hov i område.
Vágar var også mobiliseringsstedet for den håløygske leidangen. Det har også vært spekulert om jarleættens opprinnelse var tilknyttet dette håløygske maktsentret før utflytting til Trøndelag omkring år 800.
[rediger] Tørrfisk til Europa
Det som også ble kalt for Vågafisket oppsto offisielt rundt år 1000 da tørrfiskhandelen ekspanderte i stor målestokk og distribuert til Europeiske storbyer, og rundt år 1300 var tørrfisk 80% av all handel fra Norge.
Tørrfisk er fersk fisk hvor alt vann er fjernet, en konserveringsmetode uten salt som var svært velegnet å gjøre i Nord-Norge på grunn av de ideelle klimatiske forhold.
Sannsynligvis var organisert skreifiske gjeldende både lokalt for regionen og som eksport i flere hundre år tidligere. Sagaene nevner en handel mellom Hålogaland og Uppsala i Sverige allerede på 600-tallet. Den sene dateringen til år 1000, som har rådet hos norske historikere går tilbake til tradisjonen fra og med historikeren Halvdan Koht, som ikke aksepterte sagalitteratur som legitim skriftlig kilde.
Storhetstiden for Vágar er knyttet til tidsrommet 1100-1400. Svartedauen, som rammet Nord-Norge spesielt hardt, var også vendepunktet for Vágar, som ble redusert til å være ett fiskevær blant mange andre.
[rediger] Utgravninger
Det historiske Vágar ble påvist i 1975, mens arkeologiske utgravningene pågikk fra 1990 til 1999, ledet av Universitet i Tromsø.
Man har påvist et 20 000 m2 stort svartjordsområde som gikk helt ned til sjøen med opptil to meter tykke kulturlag. Hustuftene viser at husene lå systematisk i rekker.Det er ikke påvist brygger, men båtene kunne lett dras på land fra begge sider. Kun ca 2% er hittil blitt utgravd, men likevel er det gjort mer enn 100 000 enkeltfunn. Det aller meste blir oppbevart i Tromsø Museum.
En skriftlig kilde fra middelalderen finnes i Grettes saga som forteller om den fredløse Grette Åsmundsson som en gang i 1012 og 1013 reiser til Lofoten og blant annet besøker Vágar.
[rediger] Litteratur
- Grepstand, Thorheim (red.): Fotefar mot nord. Kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Oslo 2003
[rediger] Ekstern lenker
- Lofotmuseet
- Hva var det gamle Vågar? - omfattende, men rotete
