Stabbur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et stabbur er en bygning på en gård. Stabburet var til oppbevaring av matvarer. Ordet stabbur skal vissnok komme av stav-bur. I noen deler av landet brukes betegnelsen stolpehus eller stolpebod.
I Gulatingsloven (900-tallet) nevnes tre hus som skal stå på plass når en leilending forlater en gård: Stua, eldhuset og buret. Buret er opphavet til stabburet, og er eldre enn loftet, som ikke nevnes i Gulatingsloven. Buret ble tidlig i middelalderen bygd i to etasjer, og noen steder i landet ble det etterhvert satt på stolper, slik at vi fikk stabburet slik vi kjenner det.
Stabburet var på de fleste gårder svært enkel, og inneholdt et enkelt rom, men på større gårder var bygningen gjerne svært forseggjort og gjerne forsynt med et loft og med utsmykning.
Inne i stabburet var det minst en melbyre som var forsynt med flere rom for lagring av ulike typer korn og mel. Det inneholdt også en salttønne for salting av flesk. Salttønnen måtte være helt tett, da flesket etter hvert ble liggende i en saltlake. I taket var det montert kroker for opphenging av røkte og saltede kjøttvarer, for eksempel spekeskinke. Stabburet var ikke frostfritt, og kunne derfor ikke lagre varer som ble ødelagt av frost. Dersom stabburet var i to etasjer ble korn og mel lagret i andre etasje, mens kjøtt ble lagret i første etasje.
Selve bygningen ble plassert på stolper, ca. 1 - 1,5 meter over bakken. Dette hadde to hensikter:
- Å oppnå lufting under gulvet for å hindre fuktighet i å trenge opp fra bakken.
- Å hindre mus og rotter fra å komme inn i lageret. Stolpene var derfor spesielt utformet med en profil som hindret smådyr i å klatre opp. Av samme grunn var det også en åpning på ca. 30 cm. fra øverste trappetrinn og opp til inngangen.
I våre dager er funksjonen som mellager opphørt, men på grunn av kunst og tradisjon, blir mange slike bygninger likevel vedlikeholdt som en lagerbod. Stabburet er også i dag en staselig bygning i et hvert gårdstun.
[rediger] Litteratur
Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur. Norges kulturhistorie. Oslo 1979.