Småbruk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et småbruk er en betegnelse på selveiende gård, der tilgang på dyrefor (høy) og arealstørrelse og beskaffenhet gjorde at driftsformen tillot fra ingen til 3 vinterforede kyr eller kalver eller et noe høyere antall sauer eller geiter. Disse sammen med hønse- og eggproduksjon samt intensiv dyrking av nytteplanter til eget bruk og litt salg, gjorde at behovet for tilleggsinntekter ble merkbart. Mange småbrukere var derfor sesongarbeidere i tillegg (gjaldt også for husmenn).
Langt på vei var det mulighetene for attåtnæring som avgjorde hvor mye gårdsbrukene ulike steder i Norge ble oppdelt. I kyst-Norge var bøndene vel så mye fiskere og sjøfolk som jordbrukere. Da var det sjøen som skulle skaffe pengeinntektene, ikke jordbruket. Jordbruket ble da drevet hovedsakelig for en viss sjølberging med jordbruksprodukter.
En stor kystgård blir liten sett med perspektiv fra flatbygdene på Østlandet hvor det var åker og eng som ga inntekt.
Sett med våre tilbakeskuende øyne vil vurdering av arealer innmark fort gi feilaktige inntrykk. Gårdene i fjellbygdene hadde ikke store arealer innmark. Det var utmarka som ga både for og beite. Korn kunne man knapt dyrke. Antall mål areal var derfor ikke noe klart mål på om noe var småbruk. Der kunne være store fjellarealer til bruk som for oss ser ut som småbruk.
Utnytting av utslåtter og beitemark varte lengre med småbruk, men er nå i forfall.
Fra ca. 1900 oppmuntret staten til oppretting av småbruk. På den tid gjaldt det å få flest mulig i arbeide (emigrasjon til USA var ikke stor nok ?)
I en periode fram til annen verdenskrig var der egne småbruksskoler.
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
