Husmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Husmann var en jordbruker som leide hus, med eller uten jord, av en jordeiende bonde, og betalte for dette med kontanter og/eller med pliktarbeid hos bonden. Bygningene til husmannen og eventuelle tilhørende arealer ble kalt for en husmannsplass. Husmannsplassen var som regel ikke matrikulert.

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

Husmannsvesenet stammer fra senmiddelalderen og fra 1600-tallet vokste den raskt til en ny samfunnsklasse. Under folketellinga i 1801 omfatter husmennene 30 % av befolkninga. Rundt 1855 når antallet husmenn toppen med 65 000 husmenn, og fra da av minker antallet. At det ble så mange husmenn skyldes befolkningsoverskuddet på landsbygda. Antallet på husmenn minket ved økt emigrasjon og tilgang på arbeid i byene.

På østlandsbygdene var klasseforskjellene mest påtagelige. På Vestlandet og i fjellbygdene ble gardene oftest fraskilte som selvstendige bruk, slik at ingen egentlig kunne sies å være underordnet en annen. I for eksempel Hol kan en av folketellingen av 1801 se at alle garder som er fraskilt Tufto (i Hol kalt Tuftovaldet), er regnet under samme gardsnummer, og alle familiene står oppnevnt under ett bruk, fullgarden Tufto. Fra bygdeboka vil en på den anne side lese seg til at de ulike tuftegardene regnet seg som selvstendige, og fraskilte garder i sidedaler forble selvstendige i generasjonene etter fraskillingen, selv om de fremdeles ble regnet til samme vald eller krins. Garden Kaupang i Kvisla, Hol, ble slik delt opp i ikke mindre enn ti selvstendige bruk i årenes løp. Husmannsbegrepet blir under slike forhold litt vrient å etterspore, ettersom det ikke var én enkelt bonde som bygslet jord til alle de andre for så å ta den tilbake igjen. På de kanter ble det heller ikke tegnet noen bygselsavtaler. Jorda ble kort og godt skiftet ut.

Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på Østlandet, Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. På Sørlandet var det også mange husmannsplasser som tilhørte gården, og som ikke var utskilt med et eget matrikkelnummer. Vestlandet, Øvre Hallingdal og øvre Telemark er hovedsakelig unntatt fra regelen, ettersom fraskillingen foregikk på en annen måte her. Trøndelag bør også regnes til Storgardsområdene. Bøndene i Nord-Norge drev en annen type blandingsbruk der fiske gikk inn som en viktig del, og var knyttet opp mot vær-eiere, noe som ikke var kjent i innbygdene.

Husmannen måtte som regel ha ei attåtnæring for å greie seg, som fiske, skogsarbeid, tømmerfløting, handverk og tilfeldige arbeid. Husmenn ved kysten hadde bedre muligheter for å greie seg enn husmenn i innlandet.

De fleste steder opphørte husmannsvesenet fra 1900 og fram til 1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid og noen steder ble husmannsplasser fradelt etter rettsoppgjør. De siste husmannsplassene i Nordmarka utenfor Oslo fører fortsatt til rettstvister.[1]

[rediger] Litteratur

• Anne Plassen fra PaxLeksikon
• Bull Edvard: Arbeiderbevegelsens historie. (Bind 1, 1850-1900). Tiden Norske Forlag.
• Husmannsfolk : husmannsminne frå Gudbrandsdalen ; utgitt til Husmannsdagene 1979. redigert av Arnfinn Engen. Tiden, 1979
• Einar Hovdhaugen. Husmannstida. Samlaget, 1975
• Husmannsminner. Utgitt av Norsk Folkemuseum, redigert av Ingrid Semmingsen. Tiden, 1960 (Arbeidsfolk forteller, bd 3)