Slaget på Norderhov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget på Norderhov var en krigshandling, under den store nordiske krig, som fant sted på Norderhov i Ringerike, mellom dansk-norske og svenske dragoner, natten til 29. mars i 1716.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Anna Colbjørnsdatter og Löwen 3 Den norske framrykningen 4 Trefningen 5 Etterspillet 6 Kilder

[rediger] Bakgrunnen

Etter å ha vunnet Trefningen ved Harestua begynte svenskene i oberst Löwens stridsgruppe å plyndre og herjet vidt på Hadeland og Ringerike i represalier etter å ha støttet på hard motstand av væpnede bønder fra lokalbefolkningen. Utover dagen den 28. mars var flere gård satt i brann, kjellere og stabbur var brutt opp og hærverk var utøvdet på de gjenværende eiendeler. Men kampene hadde kostet svenskene ett døgn og deres ugjerninger utover den neste dagen var derfor militært sett en feil. Istedenfor å ta igjen det tapte tid fikk nordmennene tid på seg. Man burde ha vært innforstått at varsel kunne ha kommet fram til det norske forsvaret ved Gjellebekk.

Valget av Axel Löwen hadde vekket en del spørsmål dersom denne offiseren ikke besittet den nødvendige kompetanse som en feltoffiser ment for rask framrykning dersom han var en ingeniøroffiser. Men hans bragder under en eventyrlig flukt fulgt til oppmerksomhet fra den svenske krigerkongen Karl XII som gjorde Löwen til en av sine yndlingsoffiserer. Mot bedre viten gjorde Karl XII han til den ansvarlige for det strategiske fremstøtet som skulle omgår det norske forsvaret foran Drammen for å angripe i disses rygg.

Etter å ha kommet til Kristiania fant han seg i et dødvann klemt mellom den uinntagelige Akershus festning og den uangripelige Gjellebekk skanse. For å bøtet på dette vil Karl XII derfor omgår forsvaret med en angrepsgruppe ment for å sprede uro og forvirring i forsvaret fra bak så man kunne brøt gjennom. Det vil sikret seieren i Karl XIIs første Norgesfelttog og kan ha utnevnt Löwen for en så viktig oppgave dersom kongen stolte på den djerve, men uerfarne offiseren uvant med selvstendig ledelse på feltet.

[rediger] Anna Colbjørnsdatter og Löwen

Om kvelden ved 9-10 tiden den 28. mars 1716 kom Löwen og hans 600 dragoner inn på Norderhov prestegård der de fant den 50-årige prestefruen, Anna Colbjørnsdatter som mottok dem en del bekymret etter å ha hørt om disses plyndring av Jevnaker prestegård. For å unngår en slik skjebne og dersom man vet de vil innkvartere for natten på prestegården bad hun tjenerne om å gjør klar mat og drikke for å formildere svenskene. Det var en klok handling i selvinteresse siden en slik gjestfrihet mot farefulle gjestere kan forhindre plyndring og ødeleggelse.

I disse omstendigheter oppstår en historie omkring prestefruen og den svenske obersten, om at hun ved kvinnelist skulle sjamerte og fordreie den «godtroende» Löwen til å gjør en fatal feil omkring utplassering av feltvakten som å villige gi vekk brennevin. Feltvakten var nemlig satt mot Busund ferjested over Randselven i feil retning.

Prestefruens rolle er sterkt tilskyet av tradisjonelle fortellinger og myter så det er derfor en del uklarheter. Tilføydering i senere tid som på et brev elleve år senere kunne være mer ettertanker enn faktiske bevis som da hun skrev «Jeg gjorde Fienden så sikker og trygg, at han ventet seg ingen Fare, intil våre kom, som jeg vel forut visste skulle kom» Dette og få andre konkrete opplysninger antyde en erkjennelse av konsekvensene som hennes skritt utløst ved å vist stor gjestfrihet fremfor å bidrar på en mer aktiv rolle. En fiendtlig avdeling som hadde blitt bevertet og traktert med mat, brennevin og selskap var mindre årvåken og under en lite dyktig offiser som Löwen som satt med dårlig kjennskap om terrenget skulle det går galt.

Mens soldatene og kommandanten ble servert og skjenket, sendte Anna en tjenestejente over åsen for å varsle de norske stillingene. Imens oppholdt Anna svenskene i storstua på prestegården. Om det er noe hold i denne historien vites ikke, men da den norske fortroppen på 150 mann før midnatt hadde nådde Stein gård tre kilometer vekk få timer etter Löwen innkvartere seg i prestegården måtte sendt ut tre menn som tok seg opp på Risåsen uten å ha oppnådde kontakt med lojalkjente. Fra toppen på Risåsen så disse til deres forbauselse flere vaktbål og leirbål på prestegården og på de nærmeste gårdene.

De menige mannskapene hadde nemlig i deres bivuakk på nabogårdene Hønen, Tandberg og Gudsgård blitt oppvartet etter best evne på Colbjørnsdatters oppmuntring så en atmosfære av avslappenhet og tilfredshet under vel mottatt gjestfrihet etter få dager med fiendskap oppstår.

[rediger] Den norske framrykningen

Etter å ha fått melding med skiløperen fra Hakadals verk ved kl. 12 den 28. mars besluttet generalmajor Lützow å beordret det andre sønderfjelske dragonregimentets kommandant oberst Øtken til å rykket mot Norderhov for å stanse og slå vekk den svenske omfatningen man hadde fått rede på. Øtken kunne ikke anse mer enn tre kompanier mot nord og sendt derfor major Kaas som leder for stridsgruppen som består av Oplandske dragonkompani, 1. vervede dragonkompani og 2. vervede dragonkompani samt deler av Vesterlenkompani. Kaas bestemt seg for den raskest vei gjennom Lier, over Holsfjorden, Steinsfjorden og Kroksund mot Norderhov og sende kaptein Knud Sehested i en fortropp på 150 mann først.

Sehested etter å ha tatt seg førti kilometer nordover under et hardt ritt stoppet ved Stein gård og vil ha området framover rekognosert så løytnant Collins meldte sammen med to frivillige, Thor Hovland og Pål Putten. Bare få minutter senere var de kommet på toppen av Risåsen og bevitnet mange bål der Norderhov prestegård lå. Etter å ha underrettet Sehested ble det et krigsråd hvor offiserne diskutere om de burde vente på Kaas`s hovedstyrke eller foreta et overraskende angrep på en fiende de var kommet meget nær på uten å alarmere disse. Sehested, Koppelow og Matheson besluttet om å angripe for å forklusset svenske forberedelser uten å vente på forsterkningene.

Ved kl. 1 om natten til den 29. mars 1716 etter få timer med hvile rykket nå fortroppen fra Stein gård mot Norderhov prestegård som de visste vil være innkvarteringen for den svenske staben og andre viktig personnell. Ved hjelp av to lokalkjente veivisere som red i spissen for angrepsstyrken på kun 18 mann sammen med Collins tok de seg over Risåsen på Hadelandsveien inn på kirkeveien til Norderhov kirkegård med kirken og prestegården forbi Hønen gård. Lydløst nærmere nordmennene seg porten til kirkegården som de så stille løfte av hengslene etter å ha stukket ned en sovende vakt. Etter å ha fjernet hindret mellom dem og målet rykket plutselig Collins mot hestehagen i en voldsomt overrumpling.

[rediger] Trefningen

Overrumplingen tok svenskene på senga bokstavelig talt etter dragoner fra flere kant angripe på deres hest med hevede palasker. Norderhovpresten Hans Roding hadde snakket med folk som overvære kaoset som utfoldet seg i nattetimene, skrev ned disses beretninger i 1732:

Imod klokken 3 (2?) på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet [......] i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med [......] Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik. Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte marken og Skogene for å fly til Skogs.

Nattetimene var svært hektiske mildt sagt, det var intet organisert motstand i mørket der begge parter kom i rasende basketak. Løytnant Collins`s gruppe på 18 mann mistet alle utenom en idet alle var drept og såret. Men svenskene var nå brutt opp i stor forvirring og med hestene drevet vekk var svenskene i Norderhov prestegård, Hønen gård og Gudsgård nedkjempet og tatt til fange og resten drevet på flukt.

Kaptein Allemander for den svenske feltvakten på 25 mann ved Busund ferjested besluttet under lyd av kampgny å flyktet vekk mot Hole. Der ble de tatt til fange av holeværingene under Klæboe i Vikersund utover dagen. På Tandberg gård hadde man hørt larmen, men reagere ikke i ly av natten. Der står en mer erfarne feltoffiser, major Anders Tungelfelt som kan ha besluttet seg å avvente situasjonen under noe han antok var et nattlig overfall. Først ved morgen ble en enslig korporal sendt i troen på at overfallet var over og at de norske soldatene hadde trukket seg vekk fra prestegården. Ifølge den lokale tradisjonen støttet korporalen på Colbjørnsdatter og spurt henne hvor «Juten» var. Prestefruen forklare så at de norske soldatene som hadde åpenbart forlatt prestegården, skal ha samlet seg ved Norderhov Kirke. Korporalen vendt så tilbake. Major Kaas`s hovedstyrke hadde nådde fram.

[rediger] Etterspillet

Med tap av kommandanten og 150 til 180 mann samt en stor mengde hester kunne ikke Tungelfelt stå og vente på et nytt angrep med en vesentlig svekkede styrke på to hundre mann omkring Tandberg gård. Han brøt opp og tok veien gjennom Haugsbygd mot Hadeland de på forveien hadde herjet på. I hevn for nederlaget plyndre og ødelegge svenskene Jevnaker prestegård, men dette vekket hadelendingenes vrede. Bevæpnet med ljåer og møkkagreip satt de seg etter svenskene som var under uorden i retretten på veien tilbake. På gården Grua i Lunner ble en flokk av svenske dragoner inntatt og massakrert nådeløs av hadelendingene.

Da major Tungelfelt mønstret opp hos kongen Karl XII var hans styrke blitt et sørgerlig syn «i maadelig Stand og ilde konditioneret» på mindre enn to hundre mann av en opprinnelige styrke på seks hundre dragoner med utstyr mindre enn en uke før. Karl XIIs forsøk på å omgår det sterke forsvaret med det såkalte Svensketoget til Norderhov hadde mislykket. Valget av en uerfarne mann som Axel Löwen som hadde latt seg overrasket på en slik måte var ytterst uheldig.

For det var etter den tids oppfatning utilgivelig å bli overrasket som Frederik den store av Preussen hadde utsagt, atpåtil i egne bivuakk. Det var ganske dårlig sikring, man hadde ikke rekognosere på forveien, satt av feltvakten i feil retning mot Vikersund på den andre siden av Busund ferjested og vært for avslappende i deres bivuakkering på fiendeland. Prestefruen Anna Colbjørnsdatter hadde gjorde et uutslettelig innsats selv om hennes betydning overdreves av lokale myter i ettertiden.

Hendelsen er avbildet en rekke ganger, og Norderhov Prestegård, som i dag er museum, kan fremdeles vise publikum kulehullene i laftveggen der nordmennene traff.

Annas innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn.

[rediger] Kilder

• Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 8203169465
• Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 8290545436
• Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 8290545983
• Ørnulf Hodne For konge og fedreland Kvinner og menn i krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 8202261074