Det første Norgesfelttoget
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på felttoget i 1716 som var det første av den svenske kongen Karl XIIs to felttog mot Norge under de siste årene av den Store nordiske krig. Disse felttogene markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Norge, og var Sveriges siste offensiver i en krig som allerede var tapt. For Sverige var felttogene i 1716 og 1718 den militære svanesang, for Norge var angrepene med på å utløse en norsk patriotisme som skulle får politiske konsekvenser, og på en måte forvarslet krigens herjinger Norges fremtid mot 1814. En ulykkesalig krig nærmet seg slutten.
Innhold |
[rediger] Bakgrunnen
Slaget ved Poltava i sommeren 1709 var begynnelsen på slutten for den svenske stormakten og skulle ledet Danmark-Norge under enevoldskongen Frederik IV til å erklære krig den 28. oktober 1709. Men krigen trakk ut fordi det svenske militærapparatet langtfra var slått, det formidable «indelningsverket» som gjorde det mulig å mobilisere og organisere nye regimenter nesten ut av ingenting gjennom en beinhard utskrivning og militær organisering av lokale ressurser var uten sin lik i samtiden. Frederik IV som selv var en nytelsessyk og ustadig mann, skulle først etter Slaget ved Gadebusch i 1712 endelig være bevist hans ansvar som krigsherre, men støttet på vanskeligheter med hans allierte som tsar Peter den store. Krigen gikk nesten i stå da Karl XII kom til Stralsund i november 1714 for å bli der for ett år framover.
Da Stralsund falt, hadde krigerkongen kommet seg vekk til Ystad på Skåne ved julen og da nyttåret mot året 1716 var overstått står nye 40 000 soldater under hans ledelse. Først ville Karl XII over isen til Sjælland i hensikt på å ødelegge øya med brent jords taktikk, men blir forhindret av mirakelet i Øresund. Kort etterpå den 27. februar forlot kongen sitt hovedkvarter i Ystad uten å oppgi hvor hans bestemmelsessted for reisen var. Karl XII var alltid svært tilbakeholdt i hans krigsplanlegging og sjeldent åpent seg med sine hensikter ovenfor selv disse han hadde stor tiltro på så man visst aldri hva kongen tenkt seg helt til det siste øyeblikket.
Krigen var allerede tapt. Russerne hadde lagt under seg de svenske besittelser i Baltikum og tatt mesteparten av Finland under militær kontroll nesten uangripelige med deres store galeiflåten. De allierte med Danmark-Norge i spissen hadde lagt under seg de svenske besittelser i Nord-Tyskland og dessuten gitt bort deler for å får Hannover og Preussen med seg og deretter Storbritannia som var lei Karl XIIs tankeløse politikken omkring kaperfart og hans motvillighet mot å sluttet fred. Men Karl XII var en forkjemper for den svenske stormakten fremfor den svenske staten og vil ikke sluttet fred mot betydelige territoriale avståelser. Men før eller senere måtte krigen tar slutt og den aggressive krigerkongen vil styrket hans muligheter for fredsforhandlinger gjennom en militær seier og eventuelt besettelse av fiendtlige land. Han ment at Danmark-Norge utgjort det svakeste lenk i alliansen vendt mot Sverige og vil slå ut dette kongeriket først.
Norge var dermed et legitimt angrepsmål i hensikt på å presset Danmark-Norge ut av krigen.
[rediger] Krigsplanen
Karl XII ved den 8. mars 1716 står ved Östervallskog i Värmland på den islagte Settensjøen sammen med 3 000 mann. I uker i forveien hadde svenskene samlet tropper, forsyninger og krigsmateriell som skulle forlegges i lagre og magasiner og dermed forvarslet nordmennene om forberedelser for et angrep på sørlige Norge.
Kongens plan var enkelt og litt dristig, men ikke ukarakterisk. Istedenfor et tradisjonelt felttog eller en invasjon med store styrker vil Karl XII gjennomført et stort strategisk raid med mindre styrker som skulle slå seg gjennom det norske forsvaret, besette hovedstaden Kristiania, sendet forsvaret i så stor uorden så man kunne konsolidere egne vinninger i ettertiden. Fra Värmland vil Karl XII personlige ledet et fremstøt med 3 000 mann over Høland til Fet nord for Øyeren og tar landeveien til Kristiania over Lørenskog. Fra grensen mot Dalsland, Holmekil 25 km øst for Halden skulle generalløytnant Carl Gustav Mörner med 4 000 mann rykket forbi Fredriksten festning og Fredrikstad og når Moss, en by med havn mot Oslofjorden. Fra nord og fra sør skulle de to kolonner i en knipetangsmanøver angripe og tar Kristiania.
Krigsplanen tok fordel av vinteren for sjø, elv og vannveier var islagte, veiene fast for rask fremrykking. Men det ment også at det var ikke mulig å ta med seg materiell for lengre opphold eller for beleiring, feltstykker man tok med seg var ikke av den sort som duge mot befestninger så de to kolonner i realiteten var svakt utstyret. For å bote på dette vil Karl XII sikret forbindelsesveien med en sikringsgruppe fra sør under general Christian Ludvig Ascheberg og får fram en transportflåte med beleiringstren medregnet kanonskyts og morterskyts.
Det norske forsvaret var spredt med under 10 000 mann under ledelse av den erfarne og forsiktige generalløytnant Heinrich Barthold Lützow fordelt i 1 800 soldater ved Fredrikstad og Halden mot sør, 1 300 soldater omkring Høland og 2 000 soldater i Vinger omkring Kongsvinger i grensestrøkene og 2 000 soldater står i Kristiania samt 2 000 fordelt i festninger og skanser. 4 500 nordmenn var i Danmark.
[rediger] Karl XIIs tog
Etter å ha krysset riksgrensen ved Settensjøen dro kongen med en avdeling ryttere til Kongstorp, et viktig pass mot innenlandet av Østlandet og tok dette i besittelse og kom over forlegningen på Høland, deretter inn i et sammenstøt med oberst Kruse under trefningen i Høland. Etter å ha knust seg gjennom hindret var veien åpen. Men vinteren var allerede snørik og det var vanskelig å ta seg fram på hest og til fots. Så da det plutselig kom en voldsom snøstorm ble Karl XII med hans hærgruppe sittende fast for tre dager framover.
Lützow som hadde opprettholdt en etterretningstjeneste av skiløperne som kunne meget raskt bringe underrettelser og feltrapporter til hovedkvarteret, var varslet om angrepet over Høland og ga ordre om generell tilbaketrekking over Glomma til Kristiania. Med tre verdifulle dager på seg kunne de norske styrkene trakk seg vestover under orden og reorganisert seg i de to viktige skanser ved Gjelleråsen og Bakåsen som stengte veier fra Lørenskog og Skedsmo. I mellomtiden samler styrkene i sør seg i festningsbyen Fredrikstad og i den befestede byen Halden.
Den 12. mars kunne Karl XII fortsette marsjen i all hast fordi man visste at nordmennene var forlengst varslet og at tapet av tre dager kan ha kostet dem overraskelsesmomentet som var sentral i krigsplanen. Han måtte forsere seg gjennom passene ved Bakåsen og Gjelleråsen dersom det kuperte terrenget med mye sne avverget omgående bevegelser og forsøkt seg først med et angrep på Bakås skanse, trefningen ved Bakåsen, men blir slått tilbake. Etter å ha sett nærmere på de sterke forskansninger måtte han innser at et frontalt angrep vil være vanskelig og vil krevde for mange menneskeliv.
Karl XII innså at knipetangsmanøvren var mislykket. Et samlet angrep mot Kristiania var nå eneste realistisk utvei. Den 16. mars 1716 brøt den svenske hærgruppen opp og gikk ned på isen på Øyeren og marsjerte sørover til Spydeberg. To dager senere nådde Karl XII tettstedet Hølen lik nord for Moss som samtidige var erobret uten motstand av Mörner. I Moss var man nødt til å etterlatt seg mange utmattede og syke soldater som hadde tråkket spor i den dype sneen og vært ute i den strenge kulden med lite mat.
Den samlede svenske hæren på under 7 000 mann rykket nordover langs den såkalte Fredrikshaldske kongevei og nådde Ås den 20. mars der Karl XII fikk vite at veien på landesiden var sperret med forhugninger. Han gikk istedenfor om på isen på Bundefjorden og dagen etterpå kunne svenskene skimte konturer av den truende Akershus festning og Christiania by like bak denne.
[rediger] Christianias fall
De første kanondrønner høres ved middagstidene den 21. mars og isen brast under kanonkuler i og foran de svenske kolonner ved Ekebergåsen. Det var ikke mulig å fortsette over isen mot en sterk festning så de marsjere om bak Bleikøya, Hovedøya og Nakholmen beskyttet mot kanonene og kom på land i Bygdøy. Ved kvelden gikk en fortropp over Frognerkilen til Gamle Aker kirke. Der oppdaget de at byen var forlatt. Den 22. mars var Kristiania, Norges hovedstad dersom Slottsloven hadde den som residensby, okkupert av Karl XII og beleiringen av Akershus festning kunne startet.
Men erobringen var tillatt av nordmennene. Lützow hadde evakuert Kristiania for å vinne tid på seg og avvente forsterkninger fra Danmark for å bevare egne stridskrefter og kunne forberede et motangrep når isen var borte. Man var bevisst Karl XIIs ønske om en militær avgjørelse og vil dermed fornektet ham denne. Terrenget gav ham store fordeler dersom de svenske taktikker som «gå på»-angrepstaktikk var ikke mulig på det norske topografiet. Lützow fikk oppført Gjellebekk skanse med flere tusener av soldater og frivillige på veien mellom Kristiania og Drammen som vil være mottakerhavnen for forsterkninger fra sjøsiden.
Beleiringen av Akershus festning var gått dårlig for svenskene som oppdaget at festningen var simpelt altfor sterk for en hær uten beleiringsartilleri. Karl XII kunne ikke forlate byen for å ta opp forfølgelse av de norske styrkene som hadde befestet seg. Et fremstøt med 600 rytterne under trefningen ved Gjellebekk var slått tilbake den 23. mars. Kongen innså at et frontalt angrep på en så sterk stilling med Akershus festning i ryggen var altfor farefullt. Denne sterke stillingen måtte omgåes. En dårlig nyhet kom fra sør, general Ascheberg med hans fåtallige styrker maktet ikke å beskyttet Svinesund så norske soldater på streiftog kunne ødelegge materiellet for bygging av en flytebro. Beleiringsartilleriet kunne ikke kommet på landeveien og når isen brøt opp vil Oslofjorden være sperret for den svenske transportflåten fra Gøteborg.
Karl XII settet av store styrker ved Ravnsborg i Asker og sendt 600 mann under oberst Axel Löwen mot Hadeland og Ringerike for å angrepe Gjellebekk skanse i ryggen og åpent for et gjennombrudd mot Drammen. Löwen etter å ha vunnet trefningen ved Harestua ble slått under Slaget på Norderhov den 29. mars 1716. For andre gang forsøkt Karl XII seg på en omgående bevegelse, dette gang fra Bærums Verk over såkalte Gamle Ringeriksvei som ledet til Nordkleiva ved Tyrifjorden. 200 svenskene i en fortropp for tusen mann blir slått under trefningen ved Nordkleiva den 16. april.
Isen brøt opp da tøvær kom og det første slaget om Moss fant sted den 26. mars da norske styrker fra Fredrikstad angrepe Moss i et ødeleggelsesraid. Den 6. april 1716 kom den dansk-norske fregatten «Hvide Ørn» opp i Oslofjorden til Holmestrand. Ikke lenge etterpå kom en flåte med 4 000 soldater den 17. april.
[rediger] Retretten
Trefningen ved Nordkleiva den 16. april var det viktige vendepunktet, for nordmennene hadde tatt det strategiske initiativet og med forsterkninger kunne man rettet knusende slag mot den svenske forbindelsesveien via Moss. Etter å ha tatt Moss under det andre slaget om Moss den 23. april var Karl XII og hans hær som var svekket etter lang tid under dårlig kår, avskåret fra Sverige.
Karl XII måtte innse at slaget var tapt. Hans hær var nedslitt og i dårlig fatning med lite ly, lite mat og dårlig med nødvendigheter som klær. De norske styrkene hadde samlet seg og avskåret hans forbindelsesveien. Synet av dansk-norske krigsskip på Oslofjorden var et hardt slag mot moralen. Den 30. april 1716 måtte krigerkongen bryte opp og dro til Ski sørøstover for å kom seg over Glomma på Onstadsund. Med 6 000 mann dro Karl XII nedover den Fredrikshaldske kongevei, bøyde om til Ski og deretter Onstadsund man nådde den 2. mai. Det var da en selsomme hendelse utbredt seg. Onstadsund-affæren var det slaget som kunne ha hendt, men Lützow valgt å la være enda den svenske hæren var skrekkelig sårbar midt i deres overgang i nærhet av 10 000 nordmenn.
Etter å ha kommet seg over hvilet svenskene ut før de i to kolonner marsjert sørover langs Haldenvassdraget mot øst og over Eidsberg/Rakkestad i flere dager fram til de nådde Torpum herregård 15 km fra Svinesund. Der startet Karl XII arbeidet med å stengte av Halden med Fredriksten festning og å sette i stand flytebroen over Svinesund som var ferdig ved midten av mai 1716. Retretten fra Kristiania var sluttført, men Karl XII vil likevel fortsette for å få med seg gevinster. Angrepet i Svinesund sluttet med en velfortjent seier i 2. juni som blir sluttført av erobringen av Sponviken fort få dager senere.
Fredriksten festning som lå ved det strategiske innfartsveien til Sør-Norge betraktes som nøkkelen til Sør-Norge og svensk herredømme vil ment en konstant trussel mot det norske forsvaret dersom man kunne sikret forbindelsesveier fra Sverige og beholdt et brohode for fremtidige fremstøt inn i Norge. Karl XII dermed gikk til angrep i håp om å overraske garnisonen i Halden by og startet Slaget om Halden om natten til den 4. juli 1716. Man var ganske nær ved å lykkes, men angrepet blir en katastrofe da byboerne satt fyr på byen så over 500 svenskene omkommet.
Karl XII vil dog ikke gir opp. Hans transportflåte som var slått vekk i mai under trefningen ved Styrsö var på vei tilbake med det viktige beleiringsartilleriet. Han hadde først gått til angrep i håp om en rask seier presset av tidspress, for meldinger om styrkeoppbygginger på Sjælland i Danmark hadde nådde ham. Nå vil han ta Fredriksten festning i et sist forsøk. Men en frekk og legendariske kaptein, Tordenskjold, kom ham i forkjøpet ved å angripe og ødelegge transportflåten under Slaget i Dynekilen den 8. juli 1716.
Trusselen av en grunngående eskadre og tapet av beleiringsartilleriet tvang Karl XII til å beordret umiddelbar tilbaketrekning over flytebroen som i siste liten var forlatt den 10. juli like før Tordenskjold kom. Dermed var retretten fullført og Karl XIIs første Norgesfelttoget var over.
[rediger] Etterspillet
Nederlaget under det første Norgesfelttoget var hardt og av revansjelyst vil Karl XII tilbake for å rettet over på den ydmykelsen så han står med anselige styrker fram til august på Båhuslen og Dalsland. Han hadde tapt på grunn av matmangel, sviktende forsterkninger og Lützows strategi som var å nektet å byr slag til svenskene for å kjøpe seg tid i en krigføring som var fremmed for svenskene. Flytebroen var intakt fram til 22. august, da beordret Karl XII den ødelagt fordi han måtte skynde seg sørover etter å ha fått vite at 70 000 fremmede soldater var samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne.
Etter trusselen fra Sjælland var over, vil Karl XII sluttført hans oppdrag i Norge og utover årene framover startet omfattende forberedelser for en invasjon som vil startet i senåret 1718. Det vil ble hans andre Norgesfelttoget.
[rediger] Kilder
- Alf E. Bjerke, Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 8203169465
- Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie bind 1 Krigsmakt og kongemakt 900-1814 2000 ISBN 8251405580
