Skræling
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skræling er den betegnelse som norrøne oppdagere kalte urbefolkningen i Nord-Amerika på begynnelsen av 1000-tallet som de møtte på Grønland og Vinland (Newfoundland). De skilte ikke mellom eskimoer og indianere.
Begrepet skræling er det eneste nyord som er videreført fra den norrøne befolkningen på Grønland som døde ut på 1400-tallet. Opprinnelsen til begrepet er noe uklart, men muligens er det basert på det gammelnorske ordet «skrá» som betyr skinn. Det kan således være en beskrivelse av at de innfødte gikk kledd i skinn i kontrast til de norrøne bar klær av vevd ull.
En annen forklaring kan være at skræling kommer fra det gammelnorske ordet skrælna, som fortsatt finnes i norsk språk som dialektordet skral, og har betydningen tynn, skrøpelig. På norsk bruker man betegnelsen skral når man føler seg dårlig eller syk. Skrælna referer til å krympe, minske eller tørking (av eksempelvis planter).
Det etniske, grønlandske ordet Kalaalleq kan være basert på det norrøne skræling ettersom kombinasjonen «skr» er ukjent i inuitspråket, eller på det norrøne ordet for klær, klæði.
Selv om opprinnelsen til betegnelsen skræling er uklar er det åpenbart at det var nedsettende. Sagaene beskriver dem et sted som «Det var svarte og stygge karer, og stygt hår hadde de på hodet; de hadde store øyne og breie ansikter.»
Før det ble fiendskap mellom de norrøne og skrælingene var det handel mellom dem:
- Det disse folkene helst ville ha, var rødt skrudklede. De hadde skinnvarer som de ga i bytte, helt grått gråverk. De ville også kjøpe sverd og spyd, men Karlsevne og Snorre nektet sine folk å gi dem det. For et ugarvet skinn fikk skrælingene et stykke rødt klede én spann langt, og det bandt de om hodet. Slik gikk handelen en stund. Men så tok det til å bli smått med rødt klede hos Karlsevne, og så skar de det opp så smått at det ikke ble bredere striper enn én fingerbredd. Men skrælingene ga like mye som før, eller mer.
Det er to kilder til skrælingene, Grønlendingenes saga og Eirik Raudes saga, som begge er svært betydningsfulle ettersom de forteller om den aller første kontakten mellom europeere og den østlige delen av menneskeheten som hadde spredd seg over kloden i motsatt retning. Selv om sagaene er de første skrevne beskrivelsene av indianere og eskimoer er det vanskelig å få beskrivelsene til å stemme overens på kjente indianske stammegrupper, eksempelvis Beothuk som man vet bodde på Newfoundland. Sagaenes beskrivelser av de første komplekse møtene mellom norrøne og skrælinger synes troverdig.
De aller første møtet synes dog ikke å ha vært fredfylt. Da de norrøne kom over en gruppe skrælinger lot de disse rett og slett bli slått i hjel. Ved senere anledninger var skrælingene i overveldende antall til at de norrøne kunne stå imot dem.
Det er en minneverdig episode i Eirik Raudes saga som forteller at om de norrøne synes at skrælingene var skremmende, var synet av de norrøne ikke mindre skremmende for skrælingene. Sagaen forteller skrælingene svingte en stang over hodet med en skinnpose som ga fra seg en høy lyd og de norrøne mennene tar til flukten i panikk. Da kommer én av kvinnene ut av huset, Frøydis Eiriksdatter, og skjeller ut mennene for at de ikke tør å slåss som menn. Hun er gravid og klarer ikke å løpe etter. Når skrælingene nærmere seg henne griper hun et sverd som ligger på bakken, blotter brystene og skriker mot dem mens hun slår flatsiden av sverdet mot brystet. Synet av henne og hennes oppførsel var så avskrekkende at skrælingene rømmer.
Det er en øy i Canada som heter Skraeling Island (bredde: 78° 52' 60 N, lengde: 75° 55' 0 V) og som ligger på østkysten av Ellesmere Island i det kanadiske territoriet Nunavut.
[rediger] Litteratur
- Ingstad, Helge: Landet under Leidarstjernen, Oslo, 1959
- Gulløv, Hans Christian (red.): Grønlands Forhistorie, Gyldendal, Copehagen, 2005. ISBN 87-02-017245-5
