Pontian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pontian (Pontianus) var pave fra 230 til 235.

Ifølge Liber Pontificalis var han romer, og sønn av en Calpurnius.

Svært lite er kjent om ham og hans pontifikat. Han må ha ledet den romerske synoden som ratifiserte dommen som biskop Demetrios av Alexandria hadde felt over teologen Origines, som ble fjernet fra prestestanden og utvist fra Egypt.

Pontian skal ha innført den liturgiske hilse «Dominus vobiscum» («Herren være med dere»), som fortsatt er en del av liturgien i mange kirkesamfunn.

I det meste av hans tid som pave var det et opphold i kristenforfølgelsene, et rerultat av at keiser Alexander Severus (222–235) hadde en tolerant innstilling til kristendommen. Internt i kirken var det fortsatt problemer på grunn av skismaet startet av motpave Hippolyt under Callistus I.

I mars 235 ble keiseren myrdet, og Maximinus Thrax ble utropt til ny keiser, den første av soldatkeiserne. Han brydde seg i utgangspunktet lite om religøse spørsmål, men det er et gjennomgangstema i hans første tid som keiser at han snudde opp ned på forgjengerens avgjørelser. Når Alexander Severus hadde vært tolerant mot de kristne, startet han dermed nye forfølgelser.

Pontian og Hippolyt var blant de første som ble ofre for dette. De ble arrestert og deportert til gruvene på Sardinia. Slike deportasjoner var normalt for livstid, og fangene kunne heller ikke regne med å leve særlig lenge. Pontian valgte derfor den 28. september 235 å abdisere for at en ny pave skulle kunne velges. Han var den første pave som gjorde dette. Det er også første gang man har en sikker dato i forbindelse med en pave, datoer nevnt før dette er basert på senere gjetninger, men denne er knyttet til en religiøs fest og dermed klart fastslått. Det er forøvrig vanlig å omtale det som at han ble avsatt av keiseren; keiseren hadde ingen slik rett, ettersom det er et indrekirkelig spørsmål, men realiteten er like fullt at abdikasjonen var framtvunget av keiserens handling, og at han dermed kan sies å ha blitt avsatt.

Både Pontian og Hippolyt døde etter kort tid i gruvene. Det ble i ettertiden antatt at de ble forsont, enten i fengslet i Roma eller på Sardinia, noe som har ført til at Hippolyt til tross for skismaet ble helligkåret. Hippolyts skjebne er noe uklar, men Pontian skal ha blitt slått ihjel i november 235.

Hans andre etterfølger, Fabian, førte begges lik tilbake til Roma, hvor de ble gravlagt som martyrer 13. august 236 eller 237. Pontian ble lagt i den nye pavekrypten i Callistus' katekomber. Hans gravplate med gresk innskrift ble funnet i 1909. De to martyrene ble først feiret sammen på begravelsesdagen 13. oktober, men på 700-tallet ble Pontians fest flyttet til 19. november, på eller nær hans dødsdag. Siden 1969 blir de igjen feiret sammen 13. august.