Callistus I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Callistus (også kalt Calixtus; død 222) var Den katolske kirkes pave fra 217 til sin død.

Han var av romersk ætt, og vokste opp i Trastevere. Faren het Domitius, og tilhørte slekten gens Domitia. Det man kjenner til om han liv kommer for det meste fra Hippolyt, som var en bitter motstander av Callistus. Selv om det er enkelte fordreininger mener historikere at biografien allikevel bygger på historiske fakta.

Callistus arbeidet i ungdommen for en kristen mann ved navn Carpoforus, som underviste ham om kristendommen. Callistus ble satt til å bestyre en bank som ble brukt av kristne, men tapte pengene og måtte flykte fra Roma. Han ble tatt i Porto, og brakt tilbake til Roma. Der ble han dømt til slaveri, noe som var en vanlig reaksjon mot personer som skyldte penger. Kreditorene fikk satt ham fri, fordi de hadde større håp om å få tilbake pengene ved å ansette ham som pengeinnkrever. Han krevde inn penger fra jøder i Roma, og ble etter en tid arrestert igjen for å ha forstyrret freden i en synagoge, og dømt til hardt straffarbeid i stenbruddene på Sardinia. Dette var normalt jevngodt med en dødsdom.

Igjen klarte han seg unna, da keiser Commodus' elskerinne Marcia ba pave Viktor I om navnene på kristne fanger og fikk dem satt fri. Paven skal ha utelatt Callistus fra listen, men han kom allikevel med blant de frigitte. Da han kom tilbake til Roma ga paven ham en månedlig pensjon og sendte ham til Anzio.

Pave Zefyrinus kalte Callistus tilbake til Roma og ordinerte ham som diakon. Han ble pavens nærmeste rådgiver, og ble blant annet forstander for det kristne gravstedet ved Via Appia. Katakomben der kalles fortsatt Callistuskatakomben. 46 paver og anslagsvis 200 000 martyrer ble gravlagt der. Etterhvert ble han en «grå eminense» som hadde den reelle makt i kirken.

Da Zefyrinus døde i 217 ble Callistus valgt til pave. Konservative kretser blant geistlige og legfolk protesterte mot dette. Blant sentrale motstandere var Tertullian og Hippolyt. Sistnevnte hadde vært en sterk kandidat i valget, og han bektet å godta det. Dermed lot han seg velge av en skismatisk gruppe, og ble den første motpave. Dette er det første kjente skisma i kirkehistorien.

Striden med Hippolyt dominerte Callistus' pontifikat, og ble ført med harde midler. Hippolyt anklager Callistus for utukt, og brukte hans fortid som slave mot ham. Callistus på sin side ser ikke ut til å ha fordømt Hippolyt.

En av de alvorligste anklagene mot Callistus kom da han meglet mellom to grupper med forskjellig syn på Inkarnasjonen. Hippolyt mente han var positivt innstilt til monarkianerne, og stemplet ham som sabellianer. Dette stemmer dårlig med virkeligheten, ettersom det var Callistus som hadde ekskommunisert Sabellius, som var modalistenes intelektuelle leder og lærte at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd ikke var reelle forskjeller i guddommen, men bre ulike former for åpenbaring. Callistus hevdet at det bare var en dom som var avsagt for å dekke over pavens eget modalistiske syn. Callistus ser ut til å ha hatt et syn som ligger mellom modalismen og Hippolyts lære, som skilte ut Ordet (Sønnen) som en egen person i så stor grad at Callistus mente det var en form or diteisme («to-guderi»).

Det kom også aklager fra Hippolyt om at Callistus var for ettergivende i disiplinære spørsmål. Blant annet lot han en biskop som hadde begått alvorlige forseelser fortsette i embetet, og han var villig til å ordinere menn som hadde vært gift to eller tre ganger. Han ville ikke fordømme prester som giftet seg, og han ga konvertitter fra kjetterske og skismatiske sekter adgang i kirken uten å pålegge dem å gjøre bot først. Han tilot også at personer som hadde begått drap og utroskap kom tilbake til kirken, og la dermed grunnen for den forståelse av skriftemålets og botens virkning som Den katolske kirke har i dag. Han tillot også at frie og ufrie giftet seg med hverandre, i strid med verdslig romersk lovgivning.

Callistus innførte tamperdagene, serier på fire fastedager i den første uken av mars, juni, september og desember.

Han regnes som en av de første paver som virkelig definerte paveembetet, og har blitt beundret for sin livsbejaende innstilling. Han arbeidet også for at biskopene skulle få øk innflytelse, og fastlo at enhver biskop har del i nøklemakten Kristus gav til Peter. Dette er en tidlig formulering av kjernen i den apostoliske suksesjon.

Callistus døde i 222, og ble ifølge tradisjonen gravlagt 14. oktober, som er hans minnedag. En legende hevder at han døde som martyr ved at en folkemengde kastet ham ned i en brønn der kirken Santa Maria in Trastevere står, men dette virker usannsynlig ettersom han ikke opptrer i martyrlister før over hundre år etter sin død.

Man trodde lenge at han ble gravlagt i Callistuskatakomben, men i 1960 fant man graven i Calepodiuskatakomben ved Via Aurelia.