Platon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Vestlig filosofi Antikkens filosofi |
|
|---|---|
 |
|
| Navn: Platon | |
| Født: ca. 427 f.Kr.–428 f.Kr. | |
| Død: 347 f.Kr. | |
| Skole/tradisjon: Platonisme | |
| Hovedinteresser | |
| Metafysikk, Epistemologi, Etikk, Estetikk, Politikk, Utdannelse, Matematisk filosofi | |
| Filosofier | |
| Platonisk realisme | |
| Påvirket av | Påvirket hvem |
| Sokrates, Archytas, Democritus, Parmenides | De fleste filosofer som etterfulgte ham |
Platon (Gresk: Πλάτων, Plátōn) (født ca. 427 f.Kr., død ca. 347 f.Kr.) var en meget innflytelsesrik gresk filosof, som ettertiden kjenner best gjennom hans mange filosofiske dialoger. Han var en elev av Sokrates og grunnleggeren av Akademiet i Athen der Aristoteles var elev.
Innhold |
[rediger] Biografi
Platon ble født i Athen eller Aegina i mai eller desember 427 f.Kr.. Han ble oppdratt i en forholdsvis velstående familie. Hans far het Ariston, hans mor Perictione. Hans familie påberopte seg å avstamme fra antikkens athenske konger, og han skal ha vært i slekt med den prominente politikeren Kritias, men på hvilken måte er omstridt. I følge senere hellenistiske beretninger av Diogenes Laertius, var Platons fødenavn Aristocles, men hans brytetrener, Ariston fra Argos, kalte ham «Platon», som betyr «bred», angivelig på grunn av hans robuste kroppsfigur. Diogenes nevner alternative måter Platon kan ha fått navnet sitt på; av vidden på sin veltalenhet (platutês) eller fordi pannen hans var veldig bred (platus). I følge Dicaearchus, skal Platon ha deltatt i brytekamper i de isthmiske leker. Hans evne til å lære og hans dyktighet var så utmerket at antikkens grekere erklærte at han var sønn av Apollon, og fortalte historier om hvordan bier hadde satt seg på leppene hans da han var barn, noe som var en en profeti om de honningsøte talegaver han skulle komme til å vise.
Platon ble elev av Sokrates i sin ungdom, og skal etter eget utsagn ha overvært rettsaken mot sin læremester, men ikke selve henrettelsen. Han var dypt berørt av byens behandling av Sokrates, og mange av hans tidlige arbeider er opptegnelser av minner om læreren. Mye tyder på at hensikten med mange av hans etiske skrifter var å skape et samfunn der tilsvarende urett ikke skulle forekomme. De tolv første årene etter Sokrates' død, gjennomførte han omfattende reiser i Italia, Sicilia, Egypt og Cyrene, på sin søken etter kunnskap.
Etter at Platon returnerte til Athen som 40-åring, grunnla han en av de tidligste organiserte skoler i den vestlige sivilisasjon, et akademeia (akademi). Noen mener at ordet akademeia kommer av at skolen var lokalisert i en have i utkanten av Athen som var oppkalt etter Akademos, en sagnhelt som ble dyrket som en guddom (Robinson, Arch. Graec. I i 16). Andre sier imidlertid at ordet kommer fra navnet på den tidligere eieren av landstykket skolen var lokalisert på, Akademus. Akademiet var virksomt til 529, da det ble stengt av den øst-romerske keiser Justinus I, som betraktet det som en trussel mot kristendommens utbredelse. Mange intellektuelle ble utdannet ved akademiet, den mest fremtredende av disse er Aristoteles.
Platon var sterkt påvirket av en rekke tidligere filosofer. Blant andre skal pythagoreerne, med sin forestilling om tallenes harmoni, ha vært forbilder til Platons forestilling om formene. Og Anaxagoras, som lærte opp Sokrates og hevdet at sinnet, eller fornuften, gjennomsyrer alt. Også Parmenides, som mente at verden er en uforandelig, evig, sammenhengende enhet, kan ha hatt innflytelse på Platons konsept sjelen.
[rediger] Filosofi
Platon endrer flere av sine filosofiske synspunkt i løpet av forfatterskapet. Det som er spesielt med Platons dialoger, er at han som regel ikke er med i dem selv (og slik får vi heller ikke vite med sikkerhet hva han mener). Vi finner derimot mange andre personer, blant annet Sokrates og sofistene (som vi ikke finner mye referanser til i andre kilder).
Platon var en motstander av sofistenes syn på filosofi (sammen med bl.a. Sokrates og Aristoteles), da han mente i motsetning til dem at det fantes allmenngyldige etisk-politiske normer. Platon brukte nemlig sin lære om det gode som idé (gresk: eidos), dette skulle nemlig sees på som et prinsipielt forsvar for en objektiv etikk.
Platons dualistiske verdensbilde åpner for tanken om at i tillegg til den materielle verden vi omgir oss med og kan sanse, eksisterer det en idéverden. Idéene er mønstre for alle ting som finnes i tingverdenen.
Alle båter tar del i idéen båt og alle elefanter tar del i idéen elefant. Idéene er uforandelige og evige, mens vi gjennom sansene kan oppleve en foranderlig og materiell verden, som fremstår som etterligninger av disse idéene. I denne tingverdenen får vi antakelser om de foranderlige individuelle tingene; båtene MS «Mosvik», SS «Norway» og «The World». I idéverdenen får vi viten om båtens uforandelige idé, hva som gjør en båt til en båt. Platon hevder at denne innsikten til idéverdenen er medfødt hos mennesket. Vi kommer fra idéverdenen når vi fødes, livet blir da en midlertidig tilværelse i den materielle sanseverdenen, før vi tilbakevender til idéverdenen når vi dør. Platons helliggjør idéverdenen ved å introdusere det godes ide, som er idéenes idé. Dette er alle idéers prinsipp, opprinnelse og er et idéal. Det godes idé fremstår som en treenighet av det skjønne, det sanne og det gode. Han fortsetter rangeringen av etterlignelser; idéene, tingene og etterligningen av tingene (mimesis).
[rediger] Analogiene
For å illustrere den dualistiske idélæren, bruker Platon analogier i sine dialoger som skal fremvise dette.
- Solanalogien:
- I denne analogien blir sola brukt som et eksempel på den godes idé; sola har opphav til alt (ingenting eksisterer uten idéen), vårt øye ser ting ved hjelp av sollyset (vi ser fornuft i lys av sannheten). Altså er sola ikke bare opphavet til at ting er synlige, men også opphavet til at ting eksisterer.
- Den delte linjen (linjelignelsen) :
- Den delte linjen viser en linje delt i to, hvor vi sier at den ene delen representerer sansene våre, mens den andre delen representerer tankene våre. Når man skal prøve å forstå noe, vil man først sanse det, før man gjennomtenker det og oppnår innsikt i kunnskapen bak. Dette kan også brukes i erkjennelsesfasen, da man ser inn i sanseverdenen før man klarer å få full innsikt og ser inn i idéverdenen.
- Fangene i hulen (hulelignelsen):
- Vi forestiller oss at det er noen fanger i en hule. De har levd der hele livet og er lenket fast, slik at de kun kan se i en retning. Bak fangene er et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei. På denne veien frakter mennesker forskjellige ting, og fangene ser kun skyggebildene av tingene på huleveggene. Dette vil være det eneste som fangene kan sanse fra virkeligheten. Hvis en fange nå hadde blitt løslatt, ville han sett først nå fått sett ting som de virkelig er. Enda bedre ville det vært om fangen hadde klart å unnslippe til utsiden av hulen, da han ville også sett sola (og dermed få full innsikt i idéen).
[rediger] Problemer med idélæren
Platon var en slik rasjonalist at han kritiserte sin egen idélære:
- Idéer er ideale, men siden ondskap er en idé, er ondskap også et ideale?
- Hvordan er sammenhengen mellom idéverdenen og sanseverdenen når idéer er uforanderlige og substanser er foranderlige?
[rediger] Samfunnssyn
Platon hadde et komplekst samfunnssyn, et idealsamfunn (den sunne bystaten), og han hadde en utredning til utdanningssystemet bak et slikt samfunn i dialogen Staten.
Prinsippet med dette, er at i motsetning til Sokrates, mente Platon at ikke alle kan oppnå erkjennelsesfasen, altså kunne ikke alle få klar innsikt (gresk: episteme) i idétilværelsen. De andre ville da leve med løse meninger og overflatiske sanseerfaringer (gresk: doxa). Dermed må noen eksperter ta ansvaret for å føre de andre på rett vei til kunnskap og den godes idé, og ekspertene skulle komme fra skolesystemet.
[rediger] Utdanning
I prinsippet skulle alle gå på skole (selv kvinner), hvor deres potensial skulle utnyttes maksimalt. Han delte denne utdanningen i faser, hvor folk blir silt ut på veien:
- 10 - 20 år: Alle elever får samme undervisning, viktige fag er gymnastikk, musikk og religion. De skal lære samhold, lydighet og offervilje. Til slutt blir de beste silt ut og fortsetter med studiene til andre fase.
- 20 - 30 år: Disse studerer matematikk. Utsiling igjen.
- 30 - 35 år: Disse studerer filosofi.
- 35 - 50 år: Praksisperiode, elevene skal ut i samfunnet og få erfaring.
- 50 år →: Nå har denne finutsilte eliten oppnådd nok kompetanse til å overta styret i samfunnet. Disse personene vil nå ha nok innsikt i den godes idé til å styre de andre i samfunnet.
[rediger] Sosiale klasser
Dette systemet ville også gi sosiale klasser, og de består av folk som blir silt ut i løpet av utdanningen:
- Styrerne (filosofene)
- Funksjon: Å styre
- Dygd: Visdom
- Administratorene (vaktene)
- Funksjon: Å administrere
- Dygd: Mot
- Produsentene (arbeiderne)
- Funksjon: Å produsere
- Dygd: Måtehold
Platon mente ikke å undertrykke noen, men heller plassere dem hvor de hører hjemme. Samfunnet og fellesskapet (gresk: polis) måtte nemlig prioriteres foran det private livet (gresk: oikos), og ved å inntre i sin stilling, ville nemlig alle folk ha sjansen til å gjennomføre sin dygd i livet. Det var kun en kombinasjon av alle dydgene som ville gjøre samfunnet rettferdig, mente Platon.
Platon gir seg også litt selvkritikk ved et slikt samfunn ved å frykte
- Korrupsjon og egeninteresse (egoisme)
- Folk setter det private livet fremfor det offentlige
- Folk som klager om frihet (ifølge Platon går frihet ut på å realisere sitt eget liv, og dette kan bare gjøres i fellesskap)
[rediger] Kvinnesyn
Platon gjorde ingen forskjeller mellom kvinner og menn her, da hans syn på det biologiske- og det kulturelle feltet var knyttet til hans syn på fellesskapet og det private. Platon synes at de biologiske ulikhetene var irrelevante når det kommer til spørsmålet om å gjøre det beste for fellesskapet.
Slik ble Platon sett på som en tidlig kvinnesaksforkjemper, og det betydde at enhver person kunne innta en stilling som eksempelvis jurist, så lenge man er kvalifisert til det. Dette skapte selvsagt en del reaksjoner i datidens Athen, fordi han gikk i mot all tradisjonell skikk og syn på kvinner i hans samfunn.
Det finnes også kritikk av Platon i dette tilfellet, da han fryktet den kvinnelige kraften i å få barn og forming av slekt. Dette ville sette det private livet fremfor det offentlige, og slikt hører ikke hjemme i et idéalsamfunn (egoisme).
[rediger] Kunstsyn
Selv om Platon utøvde kunst i former som dikt og ordkunst, var han sterkt skeptiskt til det hvis man ser på saken fra en politisk filosofisk perspektiv. Poenget var nemlig slik at idéene var helhetlige, det gode og det vakre er sammenvevde som ideer. Kunst kunne så ikke skilles fra hverandre, altså kan man ikke skille estetikk fra etikk, kunst måtte ta hensyn til idéene som en helhet (det må inkludere alt).
Ifølge idélæren var det idéene som representerer virkeligheten, ting i sanseverdenen var kun kopier avspeilinger av idéene. Dermed vil kunst være "kopier av kopier", da de er baserte på ting i sanseverdenen. Platon mente derfor at kunst skulle være inspirert av idéene alene, og enhver kunstner kunne ikke få til dette. Kunstnerne var nemlig ikke intellegente nok, da de mangler en sann innsikt i idélæren som kun filosofer hadde (ifølge utdanningsløpet). Dermed måtte man sette streng sensur på hvilke kunstformer som var akseptable, og kun ved et slikt opplegg kunne man akseptere kunst som var best for samfunnet.
[rediger] Bibliografi
Platons verker har opp gjennom tidene blitt delt inn på flere forskjellige måter. Rundt Jesu fødsel finner vi skriftene ordnet i tetralogier eller grupper på fire. Diogenes Laërtius gir æren for dette til Thrasyllos fra Alexandria, en filosof og astrolog ved hoffet til Tiberius. I 1579 kom Henri Estiennes utgave av corpus Platonicum, som kom til å forbli den autorative utgaven gjennom mer enn to hundre år. Ut fra den latiniserte formen av Estienne kalles utgaven gjerne Stephanus-utgaven, og alle nye vitenskapelige utgivelser av Platons verker har et Stephanus-nummer i margen som refererer til sidetall og avsnitt.
I inndelingene under er verkene er markert med (1) hvis det ikke hersker enighet om hvorvidt Platon er verkets forfatter, med (2) hvis de fleste forskere på området mener at Platon ikke er verkets forfatter. Umarkerte verker antas å komme fra Platons hånd.
[rediger] Tetralogiene
Bak inndelingen i tetralogier ligger en tanke om hvilken rekkefølge det er hensiktsmessig å lese dialogene. Det er likevel ikke alltid like tydelig hvilke prinsipper som er lagt til grunn for inndelingen.
- I. Euthyfron, Forsvarstalen, Kriton, Faidon
- II. Kratylos, Theaitetos, Sofisten, Statsmannen
- III. Parmenides, Filebos, Symposion, Faidros
- IV. Alkibiades I (1), Alkibiades II (2), Hipparchos (2), Elskerne (2)
- V. Theages (2), Charmides, Laches, Lysis
- VI. Euthydemos, Protagoras, Gorgias, Menon
- VII. Hippias maior (1), Hippias minor, Ion, Menexenos
- VIII. Kleitofon (1), Staten, Timaios, Kritias
- IX. Minos (2), Lovene, Epinomis (2), Brevene (1)
- Ikke tatt med i tetralogiene: Definisjoner (2)
- Uekte skrifter: Axiochos (2), Om rettferdigheten (2), Om dyden (2), Demodokos (2), Sisyfos (2), Eryxias (2)
[rediger] En kronologisk inndeling
Platons dialoger deles ofte også inn kronologisk:
- De tidlige dialogene eller de Sokratiske dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)
-
- Protagoras
- Laches
- Staten (bok 1)
- Charmides
- Euthyfron
- Lysis
- Hippias maior (1)
- Hipparchos (2)
- Ion
- Hippias minor
- Theages (2)
- Forsvarstalen
- Kriton, Euthydemos
- Kratylos
- Menexenos
- Alkibiades I (1)
- Gorgias
- Menon
- De midtre dialogene (de to siste regnes som overgangsdialoger)
-
- Symposion
- Faidon
- Staten (bok 2-10)
- Faidros
- Parmenides
- Theaitetos
- De sene dialogene
-
- Sofisten
- Statsmannen
- Filebos
- Timaios
- Kritias
- Lovene
[rediger] Eksterne lenker
- Mal:Gutenberg author
- Mal:PerseusAuthor
- Plato Audio Bibliography
- Stanford Encyclopedia of Philosophy:
- Andre artikler
