Pjotr Tsjajkovskij
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij, kalt Peter Tsjajkovskij på norsk (russisk: Пётр Ильи́ч Чайко́вский; født 7. mai 1840 i Kamsko-Votkinsk i Russland, død 6. november 1893) var en russisk komponist av romantikken av ukrainsk-fransk avstamning. Selv om han ikke var medlem av den russisk-nasjonalistiske gruppen komponister «den mektige håndfull», har hans musikk blitt kjent og elsket for sin distinkte russiske karakter, så vel som sine rike harmonier og rørende melodier.
Innhold |
[rediger] Liv
Tsjajkovskijs far var en ukrainsk gruveingeniør og hans mor var av fransk. Hun var farens andre kone. Tsjajkovskij var tidlig musikalsk begavet, og begynte med pianotimer i en alder av fem. Han studerte ved St. Petersburg-konservatoriet fra 1861 til 1865. I 1866 ble han utnevnt til professor i musikkteori og harmoni ved Moskva-konservatoriet, som ble opprettet det året. Han holdt posten til antatt rundt 1878.
Tsjajkovskij giftet seg med Antonina Miljukova, en tidligere studine ved konservatoriet. Bryllupet ble gjennomført i all hast den 18. juli 1877. Allerede kort tid etter angret Tsjajkovskij på giftemålet. Han forsøkte å begå selvmord, men etter å ha mislyktes dro han til St. Petersburg psykisk nedbrutt. Etter bare seks ukers ekteskap ble Tsjajkovskij og Miljukova separert.
En langt mer innflytelsesrik kvinne i Tsjajkovskijs liv var en rik enke, Nadesjda von Meck (1831–1894), som han korresponderte med fra 1877 til 1890, men hun insisterte på at de aldri skulle møtes. I tillegg til å gi ham økonomisk støtte pålydende 6 000 rubler hvert år uttrykte hun sin interesse i hans musikalske karriere og beundring for hans musikk. Senere kuttet hun plutselig sin støtte, trolig da hun fant ut om hans seksuelle preferanse. Det er mulig at Nadesjda planla å gifte bort en av sine døtre til Tsjajkovskij; hun hadde tidligere forsøkt å gifte bort en av dem til Claude Debussy, som bodde i Russland en periode og var lærer for familien.
Bare ni dager etter den første oppsetningen av hans sjette symfoni, Pathetique, i 1893, døde Tsjajkovskij. Det er generelt akseptert at han begikk selvmord, selv om eksakt dødsårsak og omstendighetene er ukjente. Det har vært hevdet at det var kolera etter han med vilje skal ha drukket infisert vann, selv om arsenikkforgiftning er mer sannsynlig. En påstand er at en gruppe av hans tidligere klassekamerater krevde at han skulle begå selvmord for å unngå en skandale rundt hans påståtte forhold med en nevø av et medlem av det russiske aristokratiet. Tsjajkovskij ble gravlagt i Tikhvin-gravplassen ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg.
Hans liv, dog noe utbrodert, er tema i Ken Russells film The Music Lovers.
[rediger] Musikk
[rediger] Balletter
Tsjajkovskij er nok mest kjent for sine balletter. Den første, Svanesjøen (op. 20) ble komponert i 1875 og 1876, og først oppsatt (dog ikke helt komplett) ved Bolsjoj-teatret i Moskva i 1877.
Tsjajkovskijs eget favorittverk var balletten Tornerose (op. 66). Det ble skrevet rundt 13 år senere, i 1888 og 1889, og ble først oppsatt i 1890 ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg.
Tsjajkovskijs siste ballett var Nøtteknekkeren (op. 71), komponert i 1891/92 og basert på en fortelling av E. T. A. Hoffmann. Dette er Tsjajkovskijs mest kjente ballett, men også den Tsjajkovskij selv var minst fornøyd med.
[rediger] Operaer
Tsjajkovskij skrev ti operaer, blant dem Eugene Onegin (1877–1888) og Spardame (op. 68; 1890).
[rediger] Symfonier
Tsjajkovskijs tidligere symfonier er stort sett gladlynte verker med nasjonalistisk karakter, mens de senere symfonier dveler ved skjebnen, uvisshet, og, særlig i den sjette, desperasjon.
- Nr. 1 i g-moll, op. 13, Vinterdagdrømmer (1866)
- Nr. 2 i c-moll, op. 17, Lille russiske (1872)
- Nr. 3 i D-dur, op. 29, Polske (1875)
- Nr. 4 i f-moll, op. 36 (1877–1878)
- Manfred-symfonien i h-moll, op. 58 (1885)
- Nr. 5 i e-moll, op. 64 (1888)
- Nr. 6 i h-moll, op. 74, Pathétique (1893)
Han skrev også fire orkestrale suiter mellom den fjerde og den femte symfonien. Han ville opprinnelig også kalle én eller flere av disse symfonier, men ombestemte seg. De fire suitene er uansett symfonisk i karakter, og regnes av mange som urettferdig forsømte orkestrale mesterverk.
[rediger] Konserter
Av hans tre konserter for piano, er det den første, i b-moll (op. 23; 1874–1875) som er mest kjent og anerkjent. Den ble opprinnelig refusert av pianisten Nikolai Rubinstein som dårlig komponert og uspillelig, men senere urframført av Hans von Bülow i Boston i 1875.
Den såkalte tredje pianokonsert i Ess-dur har en interessant historie. Den ble påbegynt etter den femte symfonien og var ment å bli hans neste symfoni, altså hans sjette. Han avbrøt imidlertid dette arbeidet og konsentrerte seg om det man nå kjenner som hans sjette symfoni, et helt annet verk. Etter Tsjajkovskijs død gjorde komponisten Sergej Tanejev ferdig orkesterdelene, la til en pianodel og publiserte den som «Tsjajkovskijs tredje pianokonsert». Dette er ikke en spesielt dekkende tittel, mer presist vil den kunne kalles «Uferdig symfoni av Tsjajkovskij, komplettert og arrangert for piano og orkester av Tanejev».
Den uferdige symfonien også blitt ferdigskrevet som en symfoni av en sovjetisk komponist, Semjon Bogatjrev. Denne ble publisert som «Symfoni nr. 7 i Ess-dur», og spilt inn av Philadelphia Orchestra under Eugene Ormandy.
Hans fiolinkonsert i D-dur (op. 35) ble skrevet på under en måned i mars og april 1878, men uroppføringen ble forsinket til 1881 siden konserten ble refusert av fiolinisten Tsjajkovskij ville dedisere arbeidet til.
[rediger] Øvrige verker
Blant Tsjajkovskijs øvrige verker er den populære 1812-ouverturen (op. 49; 1880), Romeo og Julie-fantasiouverturen (1881), Capriccio Italien (op. 45; 1880) og Marche Slave (op. 31; 1876).
Hans mange andre komposisjoner inkluderer verker for sangkor så vel som mange sanger, kammermusikk og musikk for piano alene. Noen av de mest kjente av disse verkene er:
- Strykekvartett nr. 1 i D-dur (op. 11)
- Pianosuiten Årstidene (op. 37a)
- Dumka, russisk rustisk scene i c-moll for piano (op. 59)
- Strykesekstetten Souvenir de Florence (op. 70)
- Variasjoner over et rokokkotema for cello og orkester, som Tsjajkovskij regnet for å være en av hans beste verker
[rediger] Eksterne lenker
- Komplett liste over verker av Brett Langston (engelsk)
