Peder Furubotn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peder Furubotn (født 1890, død 1975) var en norsk kommunistisk politiker, og leder for den aktive kommunistiske motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.
Alt i 1920-årene var vestlendingen Furubotn en av lederne i Norges Kommunistiske Parti. Han var medlem i ledelsen i den Tredje Internasjonale (Komintern) 1930-1938, og oppholdt seg tidvis i Sovjetunionen. På denne tiden virker det som Furubotn fulgte Josef Stalin sine skiftende politiske linjer.
Peder Furubotn ble valgt til generalsekretær i NKP på et hemmelig sentralkomitemøte den 31. desember 1941, etter at den reelle lederen etter krigsutbruddet Henry Wilhelm Kristiansen ble tatt av Gestapo 22. juni. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt 10 i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene. Furubotn og krigsledelsen til partiet oppholdt seg i fjellene i Hemsedal og Valdres. Tyskerne satte inn store styrker for å få tak i han, men greide det ikke selv om det flere ganger kom til trefninger. Det var her Furubotn fikk hedersnavnet «Norges Tito». Han var sentral i å iverksette partiets nye linje med aktiv motstand mot okkupantene.
Men i 1949 var Tito og Stalin bitre fiender, og Furubotn og hans folk ble ekskludert fra NKP som «titoister». Det er fremdeles strid blant historikerne om i hvor stor grad dette oppgjøret baserte seg på reelle politiske motsetninger eller om det var snakk om personlige motsetninger. Furubotn var utan tvil en stri personlighet. Det kan likevel være grunn til å tru at nettopp denne striheten gjorde at ledelsen i Moskva mente de ikke kunne stole på at Furubotn holdt seg til den «rette» linjen i denne tiden med sterk konflikt med en annen stridbar kommunistisk motstandsmann, Josip Tito. Blant tilhengerne av Furubotn var det mange unge motstandsfolk som hadde kommet til NKP fra Arbeiderpartiet eller AUF under krigen, og dette bidrog også trolig til en diskusjon blant førkrigskommunistene i partiet med hensyn til lojaliteten til «furubotnikene».
En rekke av disse ekskluderte «furubotnikene» spilte siden viktige roller i norsk politikk. Det gjaldt blant annet andre faglige tillitsvalge som Ragnar Kalheim og Roald Halvorsen, som var aktive i motstanden mot norsk EF(EU)-medlemskap i 1960-årene og 1970-årene, og var sentrale i etableringen av Sosialistisk Valgforbund i 1973, som ble til Sosialistisk Venstreparti i 1975.
Furubotn selv spilte derimot ikke noen betydelig politisk rolle etter 1950.
