Metrikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Versemål eller metrikk (av gresk: «mål») er et begrep innen verselære. Et versemål betegner den rytmen og det rimmønsteret som en verselinje eller et dikt har. Det å fastslå et dikts verserytme kalles å skandere.

Innhold

1 Rytme
2 Rim
3 Diktformer
4 Kilder
5 Lenker

[rediger] Rytme

Rytmen kan kalles den musikalske delen av diktet, da den kan få et (godt) dikt til å minne om sang. Det er ikke nødvendig å ha rim og rytme samtidig, tvert imot er det mange eksempler på dikt som har bare rytme og ikke rim. Rimskjemaet som sådant er en relativt ny «oppdagelse» innen europeisk diktekunst. Heksameterne (som både Homers Illiaden og Odysseen er skrevet i) har f.eks. intet fast rimskjema, men dens virkning beror på den gjennomgående rytmen, en rytme som skal ligge nær opp til den naturlige talerytmen, som en systematisering av den. Således er det lagt inn «pustepauser» etter hver linje og gjerne midt på linjene også. En god rytme kan sies å være en manifestasjon av rytmer i mennesket selv, iallfall i klassisk diktning.

En kan skille mellom tre ulike rytmiske prinsipper:

aksentuerende
kvantifiserende
stavelsestellende (syllabisk)

I norsk og andre germanske språk går det viktigste skillet i den språklige rytmen mellom betonte og ubetonte stavelser. Noen stavelser har trykk, andre er trykklette. I et dikt med et fast rytmeskjema ser en da på den regelmessige vekslinga mellom trykktunge og trykklette stavelser. I gammelgresk er det mer fruktbart å skille mellom korte og lange stavelser, og i antikkens metrikk hadde en følgelig et tilsvarende system, men etter et kvantifiserende prinsipp.

I romanske språk er skillet mellom trykktung og trykklett underordna; i stedet teller en stavelser i hver linje, og versene er syllabiske.

Fra den greske verselæren har vi overtatt et skille mellom flere ulike verseføtter og deres betegnelser (X=trykktung, x=trykklett):

troké: Xx (vite)
ditroké: XxXx (overvinne)
jambe: xX (papir)
dijambe: xXxX (latinkvarter)
spondé: XX (påfugl)
daktyl (daktylos): Xxx (hendene)
anapest: xxX (appelsin)
peon: Xxxx (avbetaling)
amfibrakk: xXx (isteden)
bakkier: XXx (stilsikker)
korjambe: XxxX: (underforstått)
versus adonius: XxxXx (kjærlighetsbrevet)

Et vers (en verselinje) kan da f.eks. betegnes «firfotet jambe» (xXxXxXxX), «trefotet daktyl» (XxxXxxXxx) osv. Et vers kan ha opptakt, dvs. en trykklett stavelse før en begynner å telle verseføtter. Videre kan et vers ha sesur, dvs. en pause som i lengde utgjør for en stavelse.

De klassiske greske hovedversemåla er jambisk trimeter og trokeisk tetrameter. I trokeiske og jambiske vers bestod hver versefot av en ditroké eller en dijambe, og trimeteret hadde da seks jamber og tetrameteret åtte trokéer. Heksameteret og pentameteret hadde en mer kompleks oppbygning. Disse versemåla er stikiske eller rapsodiske versemål - det vil si at versene ikke samler seg i avsnitt eller strofer.

For å få fram versemålet i et dikt tydelig, kan en også skandere teksten, dvs. å overdrive skillet mellom trykklette og trykktunge stavelser.

[rediger] Rim

Man kan skille mellom enderim, midtrim og startrim. Et enderim kan være:
Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste nøgne ø; -
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
(Fra Terje Vigen av Ibsen)

Enderimene her er en-mén og ø-sjø.

Midtrim kan være:
Han fant dens eier
og vant en seier
Der vant og fant er innrim.

Kjederim er likeledes når rimene fordeles nedover i diktet, men ikke som en rekke av midtrim eller enderim. For eksempel:
Han løp så fort,
forbi det hele.
Ikke dvele, natten kommer
i en sommer som svant bort.
Altså her rekken hele-dvele-kommer-sommer, og dessuten sluttes kjeden med bort-fort.

Dessuten har vi stavrim og halvrim. Et «ekte» rim skal ha samme vokal, som i stor og bor. Stor og ber derimot er halvrim, da vokalen er byttet om. På norsk har André Bjerke gjort et poeng av å vise hvor virkningsfulle også halvrim og ulike assonanser (klanger) kan være, f.eks. i det kjente barnediktet «Farao på ferie» (allerede tittelen inneholder et halvrim). Rimet i sin nåværende form (typisk enderim i ulike kombinasjoner) kan sies å stamme fra middelalderens minnesanger, omreisende trubadurer som var datidens musikanter og underholdere, med både morsomme, følelsesrike, dramariske og alvorlige vers alt etter som det passet. Kjent er også parsifal-diktningen, som er en av de første større diktverk der man kan finne enderim. Enderim kan forekomme som omfavnelsesrim, altså ABBA, der A og B tilsvarer ord som rimer (A-ord på A-ord, B-ord på B-ord). Andre kjente typer er parrim (ABAB), sonetteforem (i hovedsak ABBA CDDC EFFE GH GH eller ABBA CDDC DEF DEF, men flere undervarianter finnes). Man snakker også om mannlig og kvinnelig rim eller utgang, der førstnevnte betyr at man slutter en linje med en tung stavelse (lang og gang f.eks.), mens kvinnelig slutter på en trykklett stavelse (f.eks. henge og lenge). Sistnevnte kan også kalles en diktform.

[rediger] Diktformer

Typiske diktformer er heksameter, sonette, limerick, den indiske og persiske gasel og den japanske haiku-formen. Bokstavrim er også en egen diktform og betyr at man rimer på bokstavlydene og ikke ordendelser (suffikser).