Maria II av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Maria II (født 30. april 1662, død 28. desember 1694) var dronning av England og Irland fra 13. februar 1689, og dronning av Skottland fra 11. april samme år, til sin død. Hun var protestant, og kom på tronen etter den ærerike revolusjon da hennes katolske far Jakob II ble avsatt. Hun styrte sammen med sin mann Vilhelm III, som også var hennes fetter. Etter hennes død ble han enehersker.

Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden. Unntaket er de perioder hvor han var involvert i krigføring utenfor riket.

Innhold 1 Tidlig liv 2 Revolusjonen 3 Regjeringstiden 4 Død 5 Videre historie

[rediger] Tidlig liv

Maria ble født i St. James's Palace i London. Hun var eldste datter av James, hertug av York (den senere Jakob II) og hans første hustru, Lady Anne Hyde. Hennes onkel var Karl II av England, og hennes morfar var Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon, som lenge var Karl IIs viktigste rådgiver. Moren fikk åtte barn, men bare Maria og hennes yngre søster Anne overlevde barndommen.

Hertugen av York konverterte til katolisismen i 1668 eller 1669, men etter ordre fra Karl II fikk Maria og Anne en protestantisk oppdragelse. Moren døde i 1671, og faren giftet seg igjen i 1763 med Maria av Modena.

Femten år gammel ble Maria forlovet med den protestantiske stattholderen Vilhelm av Oranien. Han var en sønn av hennes tante Mary og prins Vilhelm II av Nassau. Karl II var først imot denne alliansen med en nederlandsk hersker, og ville heller at Maria skulle gifte seg med den franske arveprinsen Louis. På grunn av press fra parlamentet og at ønsket om en koalisjon med det katolske Frankrike falt bort tillit han til slutt ekteskapet. Hertugen av York tillot det også, i den feilaktige tro at det ville gi ham mer tillit blant protestantene. Paret giftet seg i London 4. november 1677.

De reiste til Nederland, hvor hun levde som Vilhelms gemalinne. Hun var trofast mot sin mann, men ekteskapet var ofte ulykkelig. Tre graviditeter endte i spontanaborter eller dødfødsler, og barnløsheten førte til at hun var ulykkelig i store deler av sitt liv. Hennes livlige natur gjorde henne populær blant nederlenderne. Hennes mann, derimot, var kald og avvisende. Han hadde lenge et utenomekteskapelig forhold til Elizabeth Villiers, en av Marias hoffdamer. Etterhvert ble han mer avslappet i Marias selskap, og ekteskapet fungerte noe bedre.

[rediger] Revolusjonen

Da Karl II døde uten ektefødt arving i 1685 ble hertugen av York kronet som Jakob II i England og Irland, og Jakob VII i Skottland. Hans religionspolitikk var kontroversiell; han ønsket å gi religionsfrihet til ikke-anglikanere, noe som ble dårlig mottatt ikke minst fordi han forsøkte å innføre det ved å annullere parlamentsvedtak gjennom kongelig dekret. Flere protestantiske politikere og adelsmenn begynte å forhandle med Vilhelm av Oranien allerede i 1687.. Etter at Jakob II tvang anglikanske klerikere til å lese opp Declaration of Indulgence, en proklamasjon av religionsfrihet for dissentere, i kirkene i mai 1688 sank hans popularitet voldsomt. Bedre ble det ikke da hans konge, dronning Maria, fødte en sønn, James Francis Edward, i juni 1688. Gutten skulle nemlig, ulikt Maria og Anne, oppdras som katolikk. Noen hevdet at det var et byttebarn, smuglet inn for å bytte ut et dødfødt barn, og at det således heller ikke var en rettmessig arving. Selv om det ikke fantes noen beviser gikk Maria offentlig til angrep på guttens legitimitet, og sendte et brev med en rekke spesifikke spørsmål omkring fødselen til sin søster Anne.

30. juni ble invitasjonen til Vilhelm sendt. Syv adelsmenn, kjent som Immortal Seven, bad ham om å komme til England med en hær. Han var først tvilsom til foretaket, ikke minst fordi han fryktet at hans kone ville få en ledende rolle ettersom hun hadde arverett til tronen. Hun klarte dog å overbevise ham om at hun ikke søkte politisk makt, og erklærte at hun ikke ville være noe mer enn hans hustru, og at hun ville gjøre alt som stod i hennes makt for å gjøre ham til konge for livstid. Vilhelm gikk med på å invadere, og utstedte en erklæring hvor han omtalte den nyfødte gutten som «den falske (pretended) prinsen av Wales». Han oppgav også en liste over klagemål det engelske folk hadde mot kongen, og forsikret om at eneste formål med felttoget var å sikre at et fritt og lovlig parlament kunne samles.

Den nederlandske hæren steg i land 5. november, etter å ha måttet gjøre vendereis på grunn av en storm i oktober. Den engelske hæren og marinen gikk over til Vilhelm, og folket hadde så liten tillit til Jakob at de ikke forsøkte å forsvare ham. Den 11. desember forsøkte kongen å flykte, men ble fanget. Den 23. desember lyktes han i å flykte, og levde resten av sitt liv i eksil i Frankrike.

Maria var opprørt over omstendighetene omkring farens avsettelse, men Vilhelm beordret henne til å virke fornøyd under deres triumfferd inn i London. Hun ble som en følge av dette kritisert for å virke kald i forhold til farens skjebne. Jakob skrev et krast utfall mot henne hvor han kritiserte hennes for hennes illojalitet, noe som hadde en dyp effekt på den fromme Maria.

I 1689 ble et parlament innkalt av prinsen av Oranien samlet, og det ble ført omfattende diskusjoner om hvordan man skulle gå videre. Vilhelm følte seg usikker på sin posisjon; han ville herske som konge, og ikke bare som dronningens gemal. Den eneste presedensen for et delt monarki mellom ektefeller var fra det 16. århundre: Da Maria I giftet seg med Filip II av Spania fikk han tittelen konge i England. Men det ble da nedlagt restriksjoner på hans myndighet, og han skulle bare ha tittelen så lenge hun levde. Vilhelm krevde å få beholde tittelen også etter sin hustrus død. Noen fremtredende politikere mente at Maria burde bli enehersker, men hun nektet dette av lojalitet til sin mann.

13. februar 1689 vedtok parlamentet Declaration of Right, hvor det ble konkludert at Jakob gjennom sitt fluktforsøk 11. desember året før hadde abdisert fra å regjere landet, og at tronen dermed var vakant. Parlamentet valgte videre å ikke gi kronen til James Francis Edward, som etter vanlige regler var tronarving, men til Vilhelm og Maria i fellesskap. Det ble dog fastslått at prinsen av Oranien bare kunne utøve kongemakt i begges navn og så lenge de begge levde. Erklæringen fikk senere et tillegg, slik at ikke bare Jakob og hans arvinger ble utelukket, men alle katolikker, siden «det har blitt funnet gjennom erfaring at det er i strid med sikkerheten og velferden til dette protestantiske kongerike å bli styrt av en papistisk fyrste».

Biskopen av London, Henry Compton, kronet de to sammen i Westminster Abbey den 11. april 1689. Normalt utføres kroninger av erkebiskopen av Canterbury i egenskap av primas for Den engelske kirke, men Willam Sancroft nektet å anerkjenne gyldigheten av avsettelsen av Jakob II. På kroningsdagen erklærte Convention of the Estates of Scotland, en forsamling som var lengt mer splittet enn det engelske parlamentet, at Jakob VII ikke lenger var konge av Skottland, og Vilhelm og Maria ble i fellesskap tilbudt den skotske kronen. De aksepterte dette 11. mai.

Selv etter at utnevnelsen var et faktum var det betydelig støtte for Jakob i Skottland. John Graham, 1. viscount av Dundeee samlet en hær og seiret i slaget ved Killiecrankie den 27. juli. Men det var en pyrrhosseier, da han mistet en stor andel av sine styrker, og selv ble dødelig såret tidlig i slaget. Dermed stod det ikke igjen noen effektiv leder eller noen hær som kunne følge opp seieren, og opprøret ble raskt slått ned. Den siste trefningen kom allerede neste måned i slaget ved Dunkeld.

[rediger] Regjeringstiden

I desember 1689 vedtok parlamentet et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, Bill of Rights. Mye av innholdet i Declaration of Right ble gjentatt og bekreftet, men det ble også lagt ned en rekke restriksjoner på kongelig maktutøvelser. Monarken kunne ikke suspedere lover vedtatt av parlamentet, skrive ut skatter uten parlamentets samtykke, innskrenke retten til å legge frem saker, samle hærstyrker i fredstid uten parlamentets samtykke, nekte protestantiske undersåtter å bære våpen, blande seg på upassende måte inn i parlamentsvalg, straffe medlemmer av over- eller underhuset for noe de hadde sagt i debatter i parlamentet, kreve overdrevet stor kausjon eller ilegge grusomme eller uvanlige straffer.

Dokumentet tok også for seg tronfølgen. Etter at Vilhelm IIIs eller Maria IIs død skulle den andre fortsette å regjere alene; dette var en modifikasjon av bestemmelsen i Declaration of Right. Den neste i arverekkefølgen skulle være eventuelle barn av paret, fulgt av Marias søster Anne og hennes barn. Etter dem igjen kom barn Vilhelm eventuelt måtte få i et senere ekteskap dersom han overlevde Maria.

Fra 1690 og utover var Vilhelm ofte borte fra England, først for å kjempe mot jakobitter i Irland. Mens han var ute av landet styrte Maria. Hun var en kraftfull hersker, som blant annet beordret arrestasjonen av sin egen onkel, Henry Hyde, 2. jarl av Clarendon fordi han hadde lagt planer for å få gjeninnsatt Jakob II. I 1692 avsatte hun John Churchill, 1. jarl av Marlborough fra hans embeter og fikk ham fengslet for det samme. Avsettelsen og arrestasjonen av Marlborough gjorde henne mindre populær i folket, og skadet hennes forhold til søsteren, som stod hans kone Sarah nær. Anne møtte opp i retten sammen med Sarah Churchill, noe som førte til at Maria i sinne krevde at Anne skulle fjerne Sarah fra sin omgangskrets. Forholdet mellom de to søstrene var anstrengt resten av Marias liv, og under Annes graviditet så de hverandre ikke.

Innen 1692 var de irske jakobittene slått ned, men Vilhelm fortsatte med krigføring, nå mot franskmennene i Nederland. Maria fortsatte å styre landet, men tok råd fra sin mann. Mens han var i England i kortere perioder var hun ikke innblandet i regjeringsspørsmål i det hele tatt, noe Bill of Rights hadde klargjort. Men hun var involvert i alle kirkelige saker som ble bragt til monarken, også når Vilhelm var tilstede.

[rediger] Død

Maria døde av kopper i Kensington Palace den 28. desember 1694, og ble stedt til hvile i Westminster Abbey. Vilhelm hadde etterhvert blitt stadig med avhengig av å ha Maria ved sin side, og var knust etter hennes død.

Den barokke komponisten Henry Purcell fikk i oppdrag å skrive musikk til hennes begravelse, kalt Music for the Funeral of Queen Mary. Marsjen, som er katalogisert som Z860 A, har senere blitt brukt i en rekke sammenhenger, blant annet som tittelmusikk i filmen A Clockwork Orange.

[rediger] Videre historie

Vilhelm III fortsatte å styre landene som konge etter Marias død. Det ble etterhvert klart at tronfølgeordningen måtte utvides. I juli 1700 døde prinsesse Annes siste barn, William, hertug av Gloucester, og det var også klart at Vilhelm ikke ville få flere barn. Dermed hadde man kun Anne som tronarving, noe som var en uholdbar situasjon i tilfelle hun skulle gå bort før Vilhelm eller kort tid etter ham. Parlamentet vedtok Act of Settlement 1701, som foreskrev av kronen skulle gå til nærmeste protestantiske slektning, som var Sophia av Hannover, og deretter til hennes protestantiske arvinger.

Da Vilhelm III døde i 1702 ble han etterfulgt av Anne, som i sin tur ble etterfulgt av sønnen til den da avdøde Sophia av Hannover, Georg I.

Det finnes to instituasjoner som ble opprettet av Maria: College of William and Mary i dagens Williamsburg i Virginia, og Royal Hospital for Seamen i Greenwich.

Forgjenger:  Jakob II/VII

Dronning av England, Skottland og Irland Sammen med Vilhelm III (1689–1694)

Etterfølger:  Vilhelm III