Lev Landau
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Nobelprisen i fysikk 1962 |
Lev Davidovitsj Landau (født 22. januar 1908, død 1. april 1968) var en av det 20. århundrets store fysikere. Han gjorde viktige bidrag innen en langt rekke felter, blant annet supraledning, superfluiditet, kvanteelektrodynamikk, kjernefysikk og partikkelfysikk. Han skapte teorien om andreordens faseoverganger. Mange fysiske fenomener er knyttet til hans navn, bla. Landau-poler, Landau-dempning, Landau-kvantisering og Landau-nivåer.
Sammen med Lifshitz skrev Landau en bokserie som var ment på konsistent vis å dekke all teoretisk fysikk. Denne er fortsatt i utstrakt bruk.
Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1962.
Innhold |
[rediger] Biografi
Landau ble født 22. januar 1908 i Baku. Faren jobbet som petroleumsingeniør og moren var lege som også jobbet med forskning.
Sin begavelse viste han tidlig, og Landau avsluttet sine skolefag som 13-åring. Allerede da var han tiltrukket av de eksakte vitenskapene. Han studerte matematisk analyse på egenhånd og han pleide senere å si at han knapt kunne minnes en tid han ikke kunne derivere og integrere.
I 1922 ble Landau immatrikulert på institutt for fysikk ved Leningrad-universitetet. I Leningrad, senteret for sovjetisk fysikk på den tiden, ble han fortrolig med teoretisk fysikk, som var i voldsom utvikling. Arbeidsmengden og entusiasmen han la for dagen var enorm, slik at han om natten ikke fikk sove, men forsatte med å flytte formler omkring.
Senere pleide han å beskrive hvordan han på denne tiden ble slått av den fantastiske skjønnheten i den generelle relativitetsteorien. Tilsvarende leste han ekstatisk artikler av Schrödinger og Heisenberg, som signaliserte den nye kvantemekanikkens fødsel. Fra dem fikk han ikke bare gleden over naturvitenskapens skjønnhet, men også en spontan erkjennelse av det menneskelige geni, hvis største triumf er evnen til å fange begreper selv utenfor fantasiens grenser.
Fra 1932 var Landau overhode for teori-avdelingen på Ukrainas Institutt for fysikk og teknologi, i Kharkov. I 1937 var han overhode for teori-avdelingen på Institutt for fysiske problemer i Moskva. Han var også medlem av USSR's vitenskapsakademi.
I 1937 giftet han seg med K.T. Drobanzeva og i 1946 fikk de en sønn, Igor, som ble eksperimentalfysiker.
Han ble arrestert i 1938 under Stalins utrenskninger av jøder, men ble sluppet ut etter ett år ved at fysikeren Pjotr Kapitsa personlig klaget til Stalin. Senere skulle Landau motta Stalinprisen 3 ganger.
I 1946 ble Landau valgt som fullt medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi. I 1951 ble han valgt som medlem av det kongelige danske vitenskapsakademiet og i 1956 det kongelige nederlandske vitenskapsakademiet. I 1960 mottok han F. London-prisen (USA) og Max Planck-medaljen (Vest-Tyskland). I 1962 ble han æret med Nobelprisen i fysikk for sitt pionerarbeid i kondenserte fasers fysikk, og da spesielt flytende helium.
I 1962 var han utsatt for en alvorlig bilulykke som hindret ham fra videre vitenskapelig arbeid.
Lev Landau døde i 1968 og ble gravlagt på Novodevichy gravplass.
[rediger] Arbeidsmetode
Et unik aspekt ved hans arbeidsmåte var at nesten aldri leste vitenskaplige artikler eller bøker, men likevel var à jour med det nyeste i fysikken. Han hold seg oppdatert ved hjelp av tall-løse diskusjoner og fra artikler som ble presentert på seminarer under hans ledelse. Disse seminarene ble holdt ukentlig i mer enn 30 år, og de siste årene samlet de teoretiske fysikere fra hele Moskva. Artikkelpresentasjoner ble en hellig plikt for alle studenter og medarbeidere og Landau selv var svært nøye med å plukke materiale for presentasjonene. Han var interessert og tilsvarende kompetent alle grener av fysikken, slik at det ikke var lett for seminardeltagerne å følge tråden i diskusjon, som gikk fra, la oss si, egenskaper med merkelige partikler til diskusjoner om energispekteret til partikler i silisium. Å lytte til artikkelpresentasjonene var for Landau aldri en tom formalitet. Han fikk ikke ro før hele essensen av et vitenskapelig arbeid var belyst og alle spor av filologi - ikkebeviste utsagn og antagelser gjort ut fra prinsippet «hvorfor ikke?» - var eliminert.
Faktisk, normalt var det tilstrekkelig for ham å kjenne bare omrisset av et vitenskaplig arbeid for å reprodusere alle resultatene. Som regel fant han det lettere å finne dem på egenhånd enn å følge detaljene i andre forfatteres tankebaner. På denne måten reproduserte han de fleste fundamentale resultater innenfor den teoretiske fysikken. Dette var muligens også grunnen til hans fenomenale evne til å besvare praktiske spørsmål om fysikk.
Landaus vitenskaplige stil var fri fra den dessverre ganske utbredte tendensen til å vanskeliggjøre det enkle (ofte begrunnet med generalitet og formalitet som uansett viser seg illusorisk). Selv strevde han mot det motsatte: å forenkle det kompliserte, å avdekke den sanne enkelhet i naturlovene. Denne evnen til å forenkle og anskueliggjøre var en egenskap han satte meget høyt.
Anerkjennelse av ens arbeid er mer eller mindre viktig for enhver vitenskapsmann, så også for Landau. Likevel kan det sies at han la lite vekt på dette. Den store motivasjonen var en utrettelig nysgjerrighet og lidenskap for oppdagelse av naturlovene, både i sine store og små manifestasjoner.
[rediger] Bøker av Landau
Bøkene ble skrevet i samarbeid med Lifshitz og danner en serie
- «Course of Theoretical Physics : Mechanics»
- «Course of Theoretical Physics : The Classical Theory of Fields»
- «Course of Theoretical Physics : Quantum Mechanics: Non-Relativistic Theory»
- «Course of Theoretical Physics : Relativistic Quantum Theory»
- «Course of Theoretical Physics : Statistical Physics Pt. 1»
- «Course of Theoretical Physics : Fluid Mechanics»
- «Course of Theoretical Physics : Theory of Elasticity»
- «Course of Theoretical Physics : Electrodynamics of Continuous Media»
- «Course of Theoretical Physics : Statistical Physics: Theory of the Condensed State Pt. 2»
Serien har forøvrig ytterligere to bind skrevet av Lifshitz og Pitajevskij.
I tillegg kommer en mengde vitenskaplige artikler.
[rediger] Bøker om Landau
- Dorozynski, Alexander (1965). «The Man They Wouldn't Let Die» (henspiller på de siste 6 årene etter bilulykken)
- Landau-Drobantseva, Kora (1999). «How We Lived»
