Kystartilleri
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kystartilleri er en militær våpengren som historisk har hatt ansvaret for kanoner i faste installasjoner i utgangspunktet disponert for beskytning av sjømål. Kystartilleriet har også inkludert undervannsforsvaret med minefelt og torpedobatterier, nærforsvarstropper, landgangsfartøyer, luftvern og til tider diverse missilbaserte våpen (eksempelvis Hellfire). Siden 1990-tallet har kystartilleriet i de fleste land blitt gradvis bygget ned, da faste installasjoner har blitt veldig sårbare for presisjonsvåpen, samt at den tradisjonelle invasjonsfrykten har avtatt globalt. Kystartilleri har vært særlig utbredt i Norge, Sverige og Finland, Sverige holder på å avvikle sine kystfort, mens Norge og Finland fremdeles har anlegg i møllpose. De skal nå helt avvikles.
Kystartilleriet har pr. idag ingen aktive kystfort, torpedobatterier eller minefelt lenger, selv om noen ligger i «møllpose», og våpenarten i seg selv er nedlagt og tatt inn i Kysteskadren. I tillegg til torpedofort har Norge har to typer kanonmateriell i møllpose, hhv. 75 og 120mm tårnkanon, begge fra Bofors. Under okkupasjonen bygde tyskerne ut kystartillerianlegg og ved kapitulasjonen i mai 1945 var det omlag 310 anlegg av sterkt varierende standard i Norge, i tillegg til 88 anlegg fra Lyngenfjorden og østover som hadde blitt demolert under tilbaketrekkningen fra Finnmark. Kystartilleriet overtok 157 kanonbatterier med 589 kanoner og 15 torpedobatterier etter tyskerne, de siste av disse anleggene og materiellet ble tatt ut av bruk ved årtusenskiftet.
Den mest kjente treffningen mellom et kystfort og fiendtlige skip skjedde 9. april 1940 da krysseren DKM Blücher ble senket i Drøbaksundet etter ildgivning fra Oscarsborg festning.
[rediger] Ekstern lenke
[rediger] Kilder
- Klar til strid, Kystartilleriet gjennom århundrene, Oslo 1999 ISBN 82-995208-0-0
- Tyske kystfort i Norge, Jan Egil Fjørtoft, Arendal 1982 ISBN 8299087813
