Kråkerøy-talen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kråkerøy-talen er en av de mest kjente talene til tidligere statsminister Einar Gerhardsen, og ble avholdt på «Folkvang» forsamlingshus på Kråkerøy ved Fredrikstad, 29. februar 1948. Talen vakte oppsikt, ikke bare i Norge. Den har senere blitt en del av norsk politisk historie og er kjent som Fredrikstadtalen og Kråkerøy-talen.
[rediger] Bakgrunn
Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25. februar og Sovjetunionens tilbud til Finland om en ikke-angrepspakt 27. februar. Det hersket uro i regjeringen for hva dette skulle komme til å bety for Norge, som ble ett av de opprinnelige medlemmene i NATO da organisasjonen ble etablert året etter.
I Kråkerøytalen fortalte Gerhardsen egentlig ikke noe nytt når det gjaldt Det Norske Arbeiderpartis (DNA) syn på Norges kommunistiske parti (NKP). Det viktigste politiske vendepunktet var at Gerhardsen selv stod fram som klar motstander av NKP. Han hadde fram til da tilhørt en mer moderat fløy i DNA i forhold til NKP, i motsetning til DNAs partisekretær Haakon Lie som siden krigen hadde vært uforsonlig i forholdet til NKP. Da Gerhardsen falt ned på samme linje som Lie og leverte talen, skjedde det på et tidspunkt som var uheldig for NKP, ettersom partiet hadde akseptert den sovjetiske versjonen av hendelsene i Tsjekkoslovakia, i strid med den allmenne opinionen i Norge.
I 1950 ble Kråkerøytalens hovedprinsipper lov i form av beredskapslovene. Talen ble også opptakten til en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale i hele etterkrigstiden, noe blant annet Lund-rapporten har dokumentert i sin rapport.
I talen kommenterte Gerhardsen spesielt maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, ettersom nye parlamentsvalg skulle finne sted senere samme vår.
[rediger] Talen
«Det tsjekkoslovakiske folket står for oss som et frihetselskende folk, som tappert har kjempet mot overfallsmenn og undertrykkere av alle slag. Vi har følt oss i et merkelig slektskapsforhold til dette folket, sympatisert med det og høyaktet det. Derfor gjør det oss så inderlig ondt å være vitne til det som nå skjer. Kommunistene er vel de eneste som gleder seg. De sier at det er folkeviljen og folket som nå har seiret. Vi andre har vanskelig for å forstå at det da skulle være nødvendig å sette helt utenfor det parlamentet som det tsjekkiske folket selv har valgt. Og vi har vanskelig for å forstå at kommunistene ikke skulle kunne avvente resultatet av de valgene som skulle ha funnet sted om et par måneder. Under disse omstendigheter må man ha oss tilgitt at vi ikke finner mer enn én naturlig forklaring, nemlig den at kommunistene ikke våget å legge avgjørelsen hos folket i frie valg.
Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.
Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter. De vil kunne tale og skrive fritt. Ingen aksjonskomiteer fra andre partier vil foreta utrenskninger i deres redaksjoner, eller blant deres tillitsmenn. Deres representanter i Stortinget og kommunestyrer vil kunne fortsette sitt arbeid der, inntil velgerne i frie valg erstatter dem med andre. Og de vil kunne fortsette sitt arbeid for å vinne posisjoner i fagorganisasjonen og nytte sin innflytelse der til å lage aksjoner som skaper forstyrrelser i hele vår samfunnsøkonomi.
Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.
Vi skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med dem, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene – selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse. De eneste som kan gi bevis for at denne strenge dom er uriktig, er de norske kommunistene selv. De kan gjøre det ved klart å ta avstand fra den framgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har nyttet, og ved åpent å bryte med de internasjonale kommunistorganisasjoner. Men det gjør Peder Furubotns parti aldri. De medlemmer av kommunistpartiet som ønsker å sette Norge foran andre land, og friheten og demokratiet foran andre idealer, må derfor bryte med kommunistpartiet. Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt det var før krigen. Og med det er faren for tsjekkoslovakiske tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.
I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.»
