Konsilet i Trient
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Konsilet i Trient | |
| Nittende katolske økumeniske konsil | |
| Dato: | 1545–1549, 1551–1552, 1562–1563 |
| Sted: | Trient |
| Anerkjent av: | Den katolske kirke |
| Innkalt av: | Paul III |
| Ledet av: | Paul II, Julius III og Pius IV |
| Tilstedeværende: | Varierende, se teksten |
| Temaer | Definisjon av katolsk tro i forhold til Reformasjonen |
| Dokumenter | |
| Forrige konsil | Femte Laterankonsil |
| Neste konsil | Første Vatikankonsil |
| Kronologisk liste over økumeniske konsiler | |
Konsilet i Trient eller Tridentinerkonsilet var et økumenisk konsil i Den katolske kirke. Det var 25 sesjoner i periodene 1545–1549, 1551–1552 og 1562–1563. Konsilet ble innkalt av Paul III, og senere ledet av Julius III og Pius IV. Keiserne Karl V av det tysk-romerske rike og Ferdinand I av det tysk-romerske rike deltok også på konsilet. Foranledningen til at konsilet ble sammenkalt var reformasjonen og behovet for reform eller motreformasjon innenfor Den katolske kirke.
Tridentinerkonsilet bekreftet katolsk lære mot de protestantiske reformatorer; bekreftet læren om Bibel og Tradisjon, nåde, synd, rettferdiggjørelse ved tro (men brukte ikke formelen «troen alene»), Den hellige Messe som et virkelig offer, skjærsilden, Pavens myndighet; igangsatte motreformasjonen; reformerte presteskapet og sedene; fremmet religionsundervisning; forordnet opprettelsen av seminarer for utdanning av prester.
På grunn av den nye religiøse verden etter reformasjonen ble den katolske kirke tvunget til å innrette seg med flere kristne kirker på en helt annen måte enn tidligere. Protestantismen var ikke noe den kunne fjerne ved å anklage den for kjetteri. Derfor trengte kirken (den katolske) å fornye seg institusjonelt og teologisk. Disse to reformene innenfor kirken gjør at en kan snakke om en konfesjonalisering på 1500- og 1600-tallet. Konsilet spilte en stor rolle når det gjaldt disse reformene.
[rediger] Bakgrunn
Konsiler er en viktig autoritetsinstans i den katolske kirke, helt siden senantikken. Konsilene var en forsamling der alle biskoper, erkebiskoper og ofte verdslige ledere møttes for rådslagning og for å fatte vedtak. I høymiddelalderen og senere var det ofte vanlig for tiggerordenene å ha representanter på konsilene. I høymiddelalderen hadde paven kontrollert konsilene, men på 1300- og 1400-tallet begynte de såkalte reformkonsilene å utfordre pavens makt ved å sette konsilinstansen opp mot pavestolen.
Rett etter reformasjonen, i 1545, innkalte den romersk-katolske kirken til konsil i Trient i Nord-Italia. Kirken trengte en nærmere konfesjonell profil. Tre av de tjuefem sesjonene av konsilet ble avholdt i Bologna. På konsilets første sesjon møtte 24 biskoper og erkebiskoper opp, av dem var 19 italienere. Trientkonsilet ble i stor grad styrt og dominert av paven og italienerne. Trientkonsilet førte til en mer moderne, effektiv og klarere teologisk profilert katolsk kirke.
I den fjerde sesjonen av Trientkonsilet våren 1546 ble et av de mest siterte dekreter fra konsilet vedtatt. Dette vedtaket slår fast at tradisjon skal sidestilles med Skriften. Med dette menes det at Den Hellige Ånd er sidestilt med skriften. Likevel må tradisjonen følge visse regler for å kunne påberope seg å være likestilt med Skriften. Den må være diktert av Den Hellige Ånd til apostlene og senere overlevert i en ubrutt rekkefølge i kirken. Ettersom den eneste instansen som kan påberope seg både den rette inspirasjon og den nødvendige suksesjonen er Peters stol, gir konsilet paven indirekte mer makt. Fra protestantisk hold er det tolket som at paven ble sidestilt med Skriften.
Konsilfedrene (biskopene) følte seg truet av paven. Dette var en av grunnene til at konsilet nølte med å gjøre reformer som hadde med kirkeinstitusjonen å gjøre. Et av de største stridspunktene i forholdet mellom pave og biskoper gjaldt biskopenes såkalte residensplikt. Residensplikten var en ordning fra middelalderen som gikk ut på at biskoper og erkebiskoper vanligvis fikk bo- og oppholdstøtte fra paven når de ble tildelt et sted å lede. Slik høstet biskopene ære og fikk inntekt uten å måtte gjøre grovarbeidet på for eksempel gårder. Dette spørsmålet ble ikke stemt på før i 1562. Da ble det fastlått at residensplikt er en menneskelig (ikke guddommelig) rett som paven kan bruke til å gi penger til biskopene. Etter konsilet fulgte en kraftig innstramming av residensplikten.
