Knud Knudsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For fotografen ved samme navn, se Knud Knudsen (fotograf).

Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var en norsklærer og språkforsker. Knudsen er regnet som drivkraften bak den såkalte naturlige fornorskningen av det dansk-norske skriftspråket til riksmål (som etter hans død også ble utviklet til bokmål), basert på dannet dagligtale. Dette arbeidet har ført til at han ikke bare er blitt kjent som riksmålets far, men også bokmålets far.^[1] ^[2]

[rediger] Liv

Knudsen var lærer i folkeskolen i hjembygden før han tok filologisk embedseksamen i 1840 ved Det Kgl. Frederiks Universitet. Fra 1840 til 1846 var han adjunkt på lærerskolen i Drammen, og arbeidet på Christiania Katedralskole som adjunkt (1846–1852) og senere som lektor (overlærer) fra 1852 til 1880.

Knudsen var motstander av den klassiske utdannelsen og så elevenes problemer med å lære dansk-norsk. Han mente at det av pedagogiske grunner var nødvendig å fornorske skriftspråket. Han foreslo derfor en mer omfattende undervisning i morsmål, historie og realfag.

Han er likevel mest kjent for sitt arbeid med språksaken (som han kalte «maalstrævet»), ikke ulikt Ivar Aasen sin kamp for innføring av landsmålet. Men istedet for å lage et nytt språk foreslo Knudsen i 1845 å endre det dansk-norske språket i tråd med norsk uttale (feks. p, t og k i steden for b, d, g) og erstattet fremmede ord med uttrykk fra uttalen benyttet i de høyere samfunnsklassene (dannet dagligtale). Knudsen fremholdt at den dannede dagligtale var regionalt nøytral ettersom den ikke var preget av forskjellige dialekter.

Språkendringene la grunnlaget for riksmål, en av de offisielle språkformene i Norge. I 1929 ble det offisielle språket gitt navnet bokmål etter vedtak i Stortinget,^[3] men som følge av kontroversiell normering senere delt i to separate språktradisjoner med hver sin normering (riksmål og bokmål).

Knudsen testamenterte sin formue på 20 000 kroner til en stiftelse for fremme av det dansk-norske «maalstrævet».

[rediger] Knudsens språkforslag (eksempler)

Avskaffelse av stum e (faa i stedet for faae).
Avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler (Hus i stedet for Huus, ren i stedet for reen).
Avskaffelse av c, ch og q for lyden k (Kontrol, Karakter og kvalm i stedet for Control, Charakter og qualm).
Innføring av harde konsonanter (p, k, t) etter lange vokaler (løp, Fat og Tak i stedet for løb, Fad og Tag).
Avskaffelse av stum d i ord som Fjeld og finde.
Avskaffelse av store forbokstaver i substantiv.
Kortformer av flere danskinspirerte ord (Mor og Far i stedet for Moder og Fader)

Punkt 4 ble ikke realisert før ved den norske språkreformen i 1907. Resten av punktene ble innført i 1862.

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson brukte særnorske ord og former i 1850–60-årene. Senere ble de mer «danske» i språket, da de tok hensyn til sine danske lesere. I 1869 var Ibsen og Knudsen norske representanter ved det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm. Her la de frem forslag som senere er blitt gjennomført i de skandinaviske språkene.