Jules Verne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jules-Gabriel Verne (født 8. februar 1828 i Nantes i Frankrike, død 24. mars 1905 i Amiens) var en fransk forfatter. Han var kjent for å skrive om reiser i verdensrommet, i luften og under vann lenge før slikt var mulig. Det ga ham tittelen «science fiction-romanens far», noe han deler med H.G. Wells.

Innhold 1 Biografi 1.1 De første år 1.2 Litterær debut 1.3 I Norge 1.4 Møtet med Hetzel 1.5 De siste år 2 Vernes omdømme i engelskspråklige land 3 Påvirkningen fra Hetzel 4 Vurdering av Jules Verne 4.1 Jules Verne minnes 5 Utgivelser: 5.1 Jules Verne på norsk 5.2 Jules Verne komplett 6 Eksterne lenker:

[rediger] Biografi

[rediger] De første år

Jules Verne vokste opp på en øy i elven Loire ved byen Nantes som den eldste av familiens fem barn, sønn av advokat Pierre Verne og hans kone Sophie. De isolerte omgivelsene var med på å styrke hans fantasi og forestillingsevner, samtidig som han knyttet tette bånd med broren Paul. Da han var ni år ble de to sendt avgårde til kostskole i Nantes hvor Jules studerte bl.a. latin, noe han senere utnyttet i en novelle.

Etter de første studier i Nantes dro Verne til Paris for å studere jus som sin far. Rundt 1848, i samarbeid med Michel Carre, begynte han å skrive librettoer for scenen. I de følgende år var hans interesser splittet mellom teateret og studiene, men noen reiseskildringer som han skrev for Musée des Familles synes å ha sendt ham i den retningen hvor hans talent senere ville utfolde seg: å fortelle ekstravagante historier om reiser og eventyr som tydelig henviste til godt forberedte vitenskapelige og geografiske detaljer.

[rediger] Litterær debut

Da Vernes far oppdaget at hans sønn var mer opptatt av å skrive enn å studere jus inndro han øyeblikkelig sønnens økonomiske støtte. Verne ble da nødt til å finne andre inntektkilder og ble børsmegler, hvilket han mislikte, skjønt han hadde en hendig hånd med det. Han møtte andre forfattere, bl.a. Alexandre Dumas den eldre og Victor Hugo, som begge ga ham råd i skrivingen. Verne ble også sekretær ved Théatre Lyrique i Paris, men ved siden av leste han mye om geografi, naturhistorie og vitenskapelige og tekniske nyheter. Det ble basisen for hans senere forfatterskap.

I denne perioden møtte han også Honorine de Viane Morel, en enke med to døtre, og de ble gift den 10. januar 1857. Med hennes støtte fortsatte Verne å skrive og aktivt forsøke å finne en utgiver. Den 4. august 1861 ble deres sønn Michel Jean Pierre Verne (1861-1925) født. Sønnen var forøvrig et sant problembarn, enfant terrible, ved at han giftet seg med en skuespillerinne på tross av Jules Vernes protester, og samtidig fikk to barn med sin umyndige elskerinne!

Jules Verne kom i den første delen av sin forfatterkarriere til å skrive teaterstykker og noveller. Han debutterte i 1850 med teaterstykket «Les pailles rompues» (De avbrukne stråene), som forøvrig ble lest og godkjent av Alexandre Dumas d.e. før det ble satt opp på Théatre Historique i Paris. Den skjønnlitterære debuten kom i 1851 med novellene «L'Amerique du Sud» (Syd-Amerika) og «La science en famille» (Den vitenskapelige familie).

[rediger] I Norge

Verne reiste lite, men fjorten dager etter premieren på skuespillet «Once jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med noen venner dro han med et lasteskip til Norge for å oppleve et geografisk fenomen som interesserte ham; midnattssolen. Rundt seks uker tok turen. 3. august var han tilbake, samme dag ble han far for første gang og rett etter flyttet familien til den lille byen Amiens hvor Verne ble resten av sitt liv.

En artikkel i National Geograpic som omtalte Rjukan i Norge som et av verdens underverker, lokket Jules Verne til Norge. Notatene fra reisen ble 20 år senere til boken «Un billett de lotterie, le No 9672», hvor også Bergen omtales. Her følges det tapre søskenparet Joel og Huldra den ville naturen i Telemark, og gir et karakteristisk snitt av Vernes omstendelige stil:

Fra Rjukanfossen derhenne skød Vanddampen som en blaalig Støvsky i slangeagtige Bugtninger højt op i Luften.

Huldra og Joel slog ind paa en lille Sti, som Førerne kender godt, og som sænker sig ned mot det indsnevrede Dalstrøg. (...)

Rjukan - det vil sige «den rygende» - er en af Norges, ja maaske en af Europas mest storartede Fosser. Den dannes af Maaneelven, som fra en højde af ni hundrede Fod og med en aldreles øredøvende Larm styrter sig ned ad Fjeldterrassen mellom Mjøsvand og Tinsøen...

(oversatt av O. B. Ritto, København 1888)

I et seksbinds stort verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne entusiastisk om da nordmannen Bjørn Herjulfsson oppdaget sjøveien til Amerika: «De store Reisers oog de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», oversatt av B. Geelmyden, Kristiania 1879.

Da den legendariske undervannsbåten Nautilus kom i vanskeligheter i «En verdensomseiling under havet», reddet de ufrivillige gjestene seg i land i Norge:

Da jeg våknet av besvimelsen, lå jeg i en fiskerhytte i Lofoten. Mine kamerater lå på kne ved siden av meg, Vi omfavnet hverandre.

Vi kunne ikke vende hjem uten videre, skipsforbindelsen mellom det høye Nord og resten av verden er sparsom. Jeg må vente på dampskipet som anløper her hver måned på vei til Nordkapp...

(oversatt av Eivind Hauge, Oslo 1968)

[rediger] Møtet med Hetzel

En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide og i 1863 lå det på forleggeren Jaques-Jules Hetzels skrivbord, Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.

Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av 1800-tallet, og som også utga bl.a. Victor Hugo, George Sand og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av Afrika med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som «Cinq semaines en ballon» (Fem uker i luftballong).

Verne skrev kontrakt med Hetzel og forpliktet seg til å utgi to romaner i året, hvilket han nesten maktet. Fra da av, og i det nest kvarthundre år, var det knapt et år uten at Hetzel ikke utga en eller flere av Jules Vernes fortellinger. De mest suksessfulle var: «Voyage au centre de la terre» (Reise til Jordens indre, 1864); «De la terre à la lune» (Reisen til månen, 1865); «Vingt Mille Lieues sous les mers» (En verdensomseiling under havet, 1869); og «Le tour du monde en quatre-vingts jours» (Jorden rundt på 80 dager, 1872). Jules Verne ble både rik og berømt.

De fleste av Vernes fortellinger gikk som føljetonger i Magazine d'Éducation et de Récréation, en Hetzel-publiksjon som kom ut to ganger i uken, deretter ble de utgikk i bokform. Verne har forblitt en av de mest oversatte forfattere i verden, og har utkommet på 148 språk ifølge statistikk fra UNESCO.

[rediger] De siste år

Den 9. mars 1886, da Jules Verne kom hjem ble han møtt av sin nevø Gaston som kom mot ham med en revolver. Det ble en nærkamp om våpenet og det gikk av. Den andre kulen traff Vernes venstre fot. Han kom seg aldri helt fra skuddskaden, mens Gaston tilbrakte resten av livet på et asyl. Hendelsen gjorde Verne deprimert. I et brev til broren Paul kort tid etter skrev han: «Jeg lever nå kun for mitt arbeid.»

Etter at både Hetzel og hans elskede mor døde i 1887 begynte Verne å skrive i en mørkere tone enn tidligere, som en historie om en slottsherre som var bedåret av en operasanger, men som viser seg å være et hologram og en avspilling. Andre fortellinger var tilknyttet temaet død. I 1888 gikk han inn i politikken og ble valgt som byrådsmedlem i Amiens hvor han kjempet for flere forbedringer og var politisk aktiv i de neste 15 år. I 1905 døde Verne i sitt hjem 44 Boulevard Longueville, (nå Boulevard Jules-Verne), syk og svekket av sukkersyke.

Jules Verne flyttet til fiskelandsbyen Le Crotoy på midten av 1860-tallet, og til Amiens etter den tysk-franske krig i 1871. Synet ble svekket på hans gamle år. Stær gjorde at hans syn på det ene øyet ble kraftig redusert. Også det andre ble redusert grunnet overanstrengelse. Sønnen Michel Verne håndterte utgivelsen av hans siste utgivelser «Sjøinvasjonen» og «Fyrtårnet ved verdens ende» etter Vernes død.

I 1863 hadde Verne skrevet en roman med tittelen «Paris i det 20. århundre» som handlet om en ung mann som levde i verden av skyskrapere i glass, høyhastighetstog, biler drevet av gass, kalkulatorer og verdensomspennende kommunikasjonsnettverk, dog uten å reell lykke og den slutter tragisk. Hetzel mente at romanens pessimisme ville være ødeleggende for Vernes daværende voksende karriere og foreslo at han burde vente i tyve år før han utga den. Verne lagret manusskriptet i en safe hvor det senere ble oppdaget av hans sønnesønns sønn i 1989. Boken ble publisert for første gang i 1994!

[rediger] Vernes omdømme i engelskspråklige land

I Frankrike hadde Jules Verne omdømme for å skrive så god fransk at unge gutter ville bli oppmunteret til ytterligere lesning. I de land hvor han ble nøyaktig gjendiktet fikk hans vitenskapelige og politiske dyktighet også oppmerksomhet. Det var ikke tilfellet i engelsk-språklige land.

Verne var ofte kritisk til Det britiske imperium og tilfeldigvis var at hans første engelske oversetter presten Lewis Page Mercier som under pseudonym fjernet slike avsnitt, for eksempel den politiske kamp som motiverte kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet». Mercier og påfølgende andre engelske oversettere hadde spesielt problemer med det metriske system som Verne benyttet, og konverte dette til det tilsvarende engelske og følgelig med feil; noen ganger bare fjernet de betydningsfulle verdier, andre ganger beholdt de tallene, men endret verdien. Uansett gjorde det Vernes tallmateriale til det reneste vrøvl. Kunstneriske avsnitt og hele kapitler ble fjernet for å tilpasse utgiverens behov for riktig boklengde, uansett hvilken betydning det hadde for romanens logikk.

Jules Verne hadde derfor et rykte i de engelsk-språklige land for at hans fortellinger ikke var for voksne, men utelukkende for barn. Siden han ikke var ansett for å være av skjønnlitterær verdi ble han heller ikke nyoversatt, og de elendige oversettelsene til Mercier og andre ble trykket på nytt og nytt i tiår etter tiår. Først i 1965 ble den første respektfulle oversettelsen av en Verne-roman utgitt, men Verne har aldri helt blitt rehabiltert i den engelsk-språklige verden.

[rediger] Påvirkningen fra Hetzel

Den påvirkning som Vernes utgiver Hetzel hadde på forfatterskapet var betydelig. Verne, som var lykkelig over å finne en utgiver som hadde tro på hans skriverier, gikk med på alle de endringer som Hetzel foreslo. Ikke bare refuserte Hetzel minst én av hans romaner (Paris i det 29. århundre), men ba også Verne betydelige endringer. En av de mest påtagelige var at Hetzel forandret Vernes pessimisme til det motsatte. I kontrast til den alminnelige oppfatning var ikke Jules Verne noen stor entusiast av teknologi og utvikling, noe som kan leses ut av hans første og siste verk, skrevet før han møtte Hetzel og etter dennes død.

Hetzel hadde også en hånd i å fjerne de antisemittiske synspunkter som Verne hadde, dog bare synlige i hans tidligste verk (Martin Paz) og seneste (Hector Servadac). I tillegg, for ikke å fornærme Russland, en daværende fransk alliert, ble kaptein Nemos opprinnelse endret fra å være en polsk flyktning til å være en hindu som sloss mot Det britiske imperium.

[rediger] Vurdering av Jules Verne

Det sjarmerende, absurd friskfyraktige ved Jules Verne er presist beskrevet av danske Susanne Vebel:

Hans romaner er ikke litterære mesterverk, men i dem kan man skimte poeten som med undring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den beste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante muligheter for fremtiden. Man kan lese hans bøker som hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets pris. (Bogen om Jules Verne. København, 1978)

Og ikke minst gjelder Vebels karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter.

Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. For det andre fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. Verne lot på ingen måte fantasien løpe løpsk, han benyttet vitenskapens stand på den tiden. Han ruget så ofte og lenge over vitenskapelige bøker og tidsskrifter i bibliotekene at hans kone skal ha beklaget seg over ham. Det var likevel ikke kun hans kone som kunne være kritisk. Den norske fysikeren og forfatteren Eirik Newth har skrevet at «De handlingsmettede fortellingene (til Verne) er spekket med faktaopplysninger som forfatteren gjør lite eller intet for å omskrive.»

Vernes sans for detaljer kan være forstyrrende for leseflyten og virke både pedantisk og omstendelig, andre ganger gi et ufrivillig komisk skjær som denne passasjen fra «En verdensomseiling under havet»: Den delen av verden som er dekket av vann er 363 500 000 km² stor. Havets flytende masse har et volum på 14 300 000 000 km³. I kuleform ville denne massen ha et gjennomsnitt på 297 km og en vekt på 14 300 000 000 000 000 000 tonn.

Mange av Jules Vernes bøker bruker teknikk fra en tenkt framtid. I «En verdensomseiling under havet» fra 1870 spiller en undervannsbåt hovedrollen. Ubåter var oppfunnet på Vernes tid, men det var utenkelig at datidens ubåter skulle kunne seile tusenvis av kilometer under vann, slik ‘Nautilus’ gjorde i Vernes bok. Det gikk 80 år før slike ubåter oppsto i virkeligheten. Navnet ‘Nautilus’ er derimot blitt synonymt med ubåter, skjønt det er noe urettferdig overfor Robert Fulton som sytti år før Vernes roman foretok en reise med selvkonstruert ubåt ved samme navn.

Verne hadde store kunnskaper om vitenskap, natur og teknikk, og dette var til stor hjelp i skrivingen hans. Han bygde på tekniske ideer som lå i luften, og etter hans død fant man rundt 25 000 mapper med systematiske utklipp og notater i arbeidsværelse. Hans evne til å dramatisere var større enn den tilsvarende til å forstå dem. Han må først og fremst leses som en spenningsforfatter, ikke som spåmann om framtiden. I boken «En ferd til Månen» skal tre forskere skytes opp til Månen med en kjempekanon. Kanonkulen ble skutt opp fra Florida, der de virkelige månerakettene faktisk ble skutt opp 100 år senere. Verne hadde flaks da han gjettet på Florida, men stort sett var hans forutsigelser basert på det han hadde lest. Teknikken var forøvrig umulig. Rekylen fra utskytningen av kanonkulen ville ha drept de tre momentant om det var forsøkt i virkeligheten.

Han blir gjerne karakterisert som en foregangsmann innenfor science fiction, men det er overdrevet. Han startet ingen ny retning, men befant seg i en bred tradisjon hvor særlig Daniel Defoe sto sentralt. En nyoppdaget, men ufullført bok het faktisk «L'oncle Robinson» (Onkel Robinson). Edgar Allan Poe var også viktig. En av Poes noveller, «The Baloon Hoax» var den direkte foranledningen til Vernes første roman, og han fullførte et av Poes uferdige romanutkast, «The Narrative of Arthur Gordon Pym» i «Le sphinx des glaces» (1897).

Jules Vernes storhet ligger i hans sannsynliggjøringen av tenkt teknikk, foruten det narrative miljøet og atmosfæren rundt disse, og ikke i hvilken grad teknikken var reell eller ikke. Allerede som ung trakk Verne opp retningen for sitt forfatterskap: å dramatisere geografi like effektivt som Alexandre Dumas hadde dramatisert historie.

[rediger] Jules Verne minnes

Jules Verne er og har vært aktuell ved flere anledninger, også i de senere år:

• Jules Verne-utstillingen i Bergen i 2005 med åpning ved den franske ambassadøren var Frankrikes bidrag til 100-års markeringen for Norges uavhengighet.
• Jules Verne har også blitt minnet av Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, ved at «Jules Verne», den første av ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle) forsyningsfartøyer, blir skutt opp i 2006.

[rediger] Utgivelser:

[rediger] Jules Verne på norsk

Merk at de overstående titler på norsk er en oversettelse uten at det nødvendigvis betyr at tilsvarende roman har vært oversatt til norsk. Under er de titler som i de senere år har vært utgitt på norsk og som fortsatt er tilgjengelige:

• Jorden rundt på 80 dager
• Reisen til Jordens indre
• En verdensomseiling under havet
• Den hemmelighetsfulle øya
• Den underjordiske byen
• Tsarens kurér
• To års ferie

[rediger] Jules Verne komplett

For en komplett liste av Jules Vernes utgivelser se fransk- eller engelsk-språklig artikkel til venstre. Eller eksterne lenke nedenfor.

Flere av hans romaner har blitt filmet – noen flere ganger.

[rediger] Eksterne lenker:

• The titles of Jules Verne’s works in 78 languages - titlene på Vernes verk på 78 språk
• Jules Verne og kilderne - danske side med kildekritikk og om Vernes fortellerteknikk
• Fyldig tysk nettsted om Jules Verne