John Colet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Colet (født ca. 1466 - 10. september 1519) var en engelsk geistelig, lærd og humanist.
John Colet var den eldste sønn av Sir Henry Colet, Lord Mayor of London i 1486 og 1495, og født i London i januar 1467. Han fikk utdannelse på St Anthony's School og ved Magdalen College i Oxford hvor han tok sin M.A. i 1490. Han var allerede rektor ved Dennington i Suffolk og sogneprest ved St Dunstan's i Stepney før han ble prest for Thurning i Hunts. I 1493 dro han til Paris og deretter i Firenze og i Roma hvor han studerte kirkelov og sivil jus, skriftene til de første kristne og gresk.
I løpet av sin tid I utlandet ble han kjent med Budaeus (Guillaume Budé) og Erasmus av Rotterdam og med skriftene til Girolamo Savonarola, og korresponderte med «renessansens far» Marcilio Ficino. Han kom tilbake til Oxford i 1496, og hans forelesninger der over Paulus-brevene, særlig Romerbrevet og Korinterbrevene var nybrottsarbeid for humanistisk eksegese (bibeltolkning). Han var en sentral skikkelse i «Platonist-kretsen» i Oxford, som også omfattet William Grocyn, Thomas Linacre, som begge var hans studiekamerater under Marcilio Ficino i Firenze, Thomas More, William Latimer og nederlenderen Erasmus av Rotterdam. Erasmus var kommet til Oxford for videre studier av gresk. Han har sagt at «Når jeg lytter til Colet er det som å lytte til Platon selv».
Colets metode for å trenge inn i bibeltekster, inkluderte forberedelse med faste og bønn, var lesning av teksten og deretter mediterte han lenge over den.
Likesom kretsens øvrige medlemmer flyttet Colet tidlig på 1500-tallet til London, der ble han dekan ved St. Paul-katedralen. Farsarven gjorde ham velstående, og satte ham i stand til å grunnlegge St. Pauls skole. Som overlærer valgte han en annen platonist og gresklærd, William Lily. Selv forfattet han en forenklet latinsk grammatikk som, med tillegg av Erasmus og Lily, ble standard i det engelske skolevesen i noen hundre år.
Colet ble senere Henrik VIII av Englands personlige kapellan, og i 1512 holdt han en berømt preken mot misforholdene i kirken.
Han døde i 1519. Han samtidige skattet han som en fremstående lærd, og mente som Thomas More at det i flere generasjoner ikke hadde vært i deres midte «en mann som var mer lærd og hellig».
