Jihad
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jihad (ǧihād جهاد) er et arabisk ord som kommer fra ordet jahada, som betyr «utvise det ytterste forsøk» eller «å streve». Ordet har en vid rekke med betydninger, fra åndelig indre kamp via å prøve å oppnå tro til hellig krig.
I løpet av perioden med de koraniske åpenbaringene mens Muhammed var i Mekka, ble jihad referert til som først og fremst ikke-voldelig og personlig kamp. Etter at han flyttet fra Mekka til Medina i 622 og etablerte den islamske stat, var selvforsvar godkjent av Koranen (22:39). Koranen begynte å gjøre forskjeller mellom «de som holder seg hjemme» og «de som kjemper Allahs sak med deres velstand og sin person» (4:95). Den begynte også å bruke ordet qital (kamp eller krigføring) og to av de siste versene som ble avslørt om emnet militær konflikt (9:5, 29) antyder, til klassiske lærde som Ibn Kathir, en pågående erobringskamp mot vantro fiender. Blant tilhengerene av liberale bevegelser innen islam, derimot, er konteksten av disse sene versene en spesifikk «pågående kamp» og ikke et universelt sett bindende instruksjoner mot vantro. Disse liberale muslimene har hatt en tendens til å løfte frem en forståelse av jihad som avslår eller minimaliserer identifikasjonen av jihad med væpnede midler og velger istedet å legge vekt på prinsippene om ikke-vold. Slike muslimer kan sitere Koranens Abel-figur til støtte for troen at noen som dør som resultat av å ta til vold kan få tilgivelse for synder. Dette er derimot ikke den gjennomgående forståelsen av temaet blant hovedmengden av muslimer.
Men selv uten å legge vekt på disse sene tolkningene av disse delene av Koranen, legger delene klart vekt på viktigheten av selvforsvar i det muslimske samfunnet.
