Gottfried Leibniz
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gottfried Wilhelm von Leibniz (født 1. juli 1646 i Leipzig - død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk filosof, vitenskapsmann, matematiker, diplomat og advokat.
Leibniz`viktigste bidrag til matematikken var at han, uavhengig av Newton, oppdaget infinitesimalregningen i 1676. Her skal vi merke oss at Newton hadde oppfunnet infitesimalregningen tidligere, men Leibnitz publiserte systemet først. Det er allikevel Leibniz` tegnsystem matematikerne bruker nå.
Leibniz oppfant den matematiske termen «funksjon» i 1694, som han brukte for å beskrive kvantitet i forhold til en kurve. Han utviklet også begrepet kinetisk energi.
Han gjorde rede for den matematiske logikk, men publiserte ikke denne nyvinningen. Hadde han gjort det, hadde dette vært et emne i utvikling halvannet århundre før det som ble tilfelle. Leibniz banebrytende arbeide på dette området ble først oppdaget i forbindelse med Gottlob Frege og Bertrand Russells arbeider.
I tillegg til å være en av tidenes største matematikere, er han også en av de mest innflytelsesrike filosofene i historien.
Innhold |
[rediger] Biografi
Leibniz var sønn av en professor i moralfilosofi ved universitetet i Leibzig. Som student utmerket han seg slik at han ble tilbudt et professorat da han var 21 år gammel. Men han avslo tilbudet da han ville bli en verdensmann.
Største delen av sin offentlige karriere tilbragte han som hoffmann, diplomat, bibliotekar og som familiehistoriker for hertugene av Hannover, én av dem ble kong Georg I av Storbritannia. Hans forskjellige gjøremål bragte ham ut på omfattende reiser, og dette sammen med skriftene han utga i forbindeles med reisene, gjorde ham til en beundret offentlig person da han var på høyden. Som gammel var han imidlertid oversett og glemt.
Men under hele denne tiden utførte han et stort intellektuelt arbeide. Dette var imidlertid ikke et arbeide som var nedfelt i en ordnet produksjon av bøker, og det ble heller ikke publisert mens han levde.
Hans beskrivelse av de kaotiske omstendighetene rundt skrivingen er rent rørende: «Når jeg har gjort noe, glemmer jeg det i noen måneder, og i stedet for å lete etter det blant alle arkene som jeg ikke har hatt tid til å sortere og registrere, begynner jeg forfra igjen».
Resultatet av denne mangelen på struktur ble at i motsetning til for eksempel Baruch de Spinozas arbeider som presenterer leseren for et nøye planlagt og strukturert system, overlot Leibniz det til leseren selv å finne denne helheten.
[rediger] En grunnleggende distinksjon
Hvis noen sier til oss: «Ved siden av meg bor det en rødhåret mann som har en fet kone», kan dette meget godt være sant, men det kan like gjerne være usant. Den eneste sikre måten å finne ut av dette på er å foreta en grundig undersøkelse for å avgjøre om det bor en mann ved siden av som har en fet kone (sammenlignet med en tynn kone eller ingen kone i det hele tatt), og om dette er de eneste beboerne i dette huset.
Men hvis noen sier til oss: «I nabohuset bor det en ungkar sammen med den fete konen sin», vet man uten videre at dette er et galt utsagn. Man behøver ikke å foreta noen undersøkelser i det hele tatt for å fastslå dette, fordi «ungkar» betyr ugift mann. Derfor kan ikke mannen i nabohuset både være ungkar og ha en kone, utsagnet er selvmotsigende og kan derfor umulig være sant.
Leibniz hevdet at alle sannheter må tilhøre én av disse to logiske kategoriene. Enten må vi undersøke kjensgjerningene for å finne ut om et utsagn er riktig eller galt, eller man kan gjøre det uten å undersøke kjensgjerningene, i dette tilfelle må utsagnet være riktig eller galt ved den måten betegnelsen er brukt på.
Fordi sannheten i den siste type utsagn kan avgjøres ved å analysere dem uten å ta hensyn til noe utenfor, er de senere blitt kalt «analytiske utsagn». Den andre typen er blitt kjent som «syntetiske utsagn». Dette er nå de vanlige betegnelsene.
Dette skillet ble utviklet med stor kraft og stort raffinement over en periode på omtrent tre hundre år. Det ble viktig for den empiriske tradisjonen i filosofien som oppstod mellom Leibniz og Kant, of det utgjorde et sentralt skille i Kants filosofi. I det tyvende ble det grunnleggende for den logiske positivismen.
Det har ofte vært sagt at hvis en som studerer filosofi ikke oppnår annet enn å få en klar forståelse av hva denne distinksjonen innebærer, så har ikke studiet vært bortkastet. Etter hvert ble hele matematikken og logikken oppfattet som en samling analytiske utsagn, mens all kunnskap som refererte til den empiriske verden, ble forstått som syntetiske.
Leibniz uttalte da også at «det finnes to typer sannheter, fornuftssannheter og empiriske kjennsgjerninger». Denne forståelsen fikk avgjørende betydning for hvordan man betrakter denne type kunnskap og hvordan man forsøker å få slik kunnskap.
De negative konsekvensene av dette skillet er også viktige. Benekter man et analytisk sant utsagn, er det en selvmotsigelse, en slik benektelse kan derfor ikke være sann. Men hvis man benekter et syntetisk sant utsagn, så er det ikke en selvmotsigelse, det er et annet syntetisk utsagn som kunne ha vært sant, men som viser seg å ikke være det. Det første er følgelig en umulighet, mens det andre er en mulighet.
[rediger] Alternative verdener
En følge av dette var at Leibniz introduserte forestillingen om mulige alternative verdener. Det hadde vært fult mulig for mennesker å ha seks fingre på hver hånd, eller tre. Men det finnes ingen mulig verden hvor vi kunne ha begge deler samtidig. Så selv om begge alternativer er mulige, vil virkeliggjørelsen av én mulighet utelukke virkeliggjørelsen av den andre.
Dette fører til en forestilling om muligheter som er forenlige med hverandre, sammenlignet med muligheter som er uforenlige. Summen av alle slike muligheter som lar seg forene, utgjør en mulig verden, og det finnes et uendelig stort antall av dem.
Leibniz trodde at gud kunne ha skapt den verden han ville, forutsatt at det var en mulig verden, men siden han er et fullkomment vesen, valgte han å skape den best mulige verden. En verden som inneholder fri vilje, og følgelig onde gjerninger og det onde, er bedre enn en verden hvor det ikke finnes noen fri vilje. Dette er Leibniz forklaring på Epikurs spørsmål om hvorfor en fullkommen gud har skapt en verden hvor det finnes så mye vondt.
I sin roman «Candide» (1759) har Voltaire skapt en udødlig karikatur av Leibniz i figuren Pangloss, en tåpelig filosofisk optimist som hevder at alt er til det beste i den beste av alle mulige verdener. Men som de fleste store karikaturer yter den ikke offeret rettferdighet, for den får ikke frem at det er et alvorlig poeng bak det Leibnitz sier.
[rediger] Den tilstrekkelige grunn
Den tilstrekkelige grunns prinsipp er en annen av Leibniz' ideer som ble en del av den filosofiske tenkningen. Alt som er, sa han, må ha en grunn til at det er. Hvis den sannhet man spør etter, er analytisk, kan den bevises uten referanse til en ytre virkelighet, enten ved et logisk eller matematisk bevis, eller ved en annen form for deduktiv argumentasjon.
Hvis det dreier seg om en sak som involverer mening, kan man henvise til definisjoner, eller hvis det dreier seg om en aktivitet bestemt av regler, som for eksempel spill eller en konvensjonell aktivitet, kan man appellere til regler eller konvensjoner.
Dersom det dreier seg om en syntetisk sannhet som forholder seg til hvordan tingene faktisk er, så er de tilstrekkelige grunnene de fysiske årsakene som har hatt som nødvendig konsekvens at disse tingene er som de er. En adekvat forklaring av noe er derfor å få frem den tilstrekkelige grunnen til fenomenet.
I et konkret tilfelle må man i følge Leibniz først og fremst finne ut hvilken sannhet det dreier seg om, deretter må man søke etter det som vil være en egnet tilstrekkelig grunn til nettopp denne type sannhet. Dette metodeprinsippet brukes fremdeles i forskning.
[rediger] «Preetablert harmoni»
Leibniz var på mange måter en forbløffende moderne tenker. Mens tidligere tenkere hadde oppfattet materien som treg og trodd at bevegelse var forårsaket av at treg materie ble gitt en eller annen form for støt, oppfattet Leibniz bevegelse, eller i hvertfall aktivitet, eller tendens til aktivitet, som noe iboende i materien.
Han var i virkeligheten overbevist om at det som i siste instans konstituerte materien, ikke i seg selv var noe materielt, men ikke-materielle aktivitetssentre. Idag er det selvfølgelig anerkjent at all materie lar seg redusere til energi, men Leibniz' ideer på dette området var forbløffende forutseende.
Men på 1600-tallet var det eneste vokabularet folk kunne benytte når de snakket om ikke-materielle aktivitetssentre, bestemt av ord som «bevissthet», «ånd» og «sjel». Og det var på denne måten Leibniz forsøkte å uttrykke seg. Punkter med tendens til aktivitet konstituerer materien. Han oppfattet dem som bevissthetssentre som utgjorde punkter i rommet. Han kalte dem «monader» og trodde at alt besto av dem.
Selv om Leibniz oppfattet alle nomadene som ikke-romlige størrelser, forsto han dem som svært forskjellige med hensyn til intensitet: Fra dem som konstituerte ikke-organisk materie til hvert enkelt menneskes bevissthet og derfra til gud som også er en nomade.
Hver nomade representerer et perspektiv i forhold til resten av virkeligheten - den er sin egen verden. I denne forstand eksisterer det ikke noen gjensidig påvirkning mellom nomadene - vi mennesker tar for eksempel ikke del i hverandres bevissthet - vi er det Leibniz kalte «uten vinduer».
Men alle nomadene ble i følge Leibniz skapt av gud for å eksistere sammen i den samme verden, derfor etablerte han en harmoni mellom de ulike funksjonene slik at alt og alles aktiviteter kan eksistere i et fellesskap. Uttrykket «preetablert harmoni» er blitt den mest brukte beskrivelsen av Leibniz' system.
[rediger] Verker og språklig innflytelse
Leibniz skrev om mange temaer innen mange av filosofiens grener, men publiserte bare korte avhandlinger.
- «Theodicé» (1710) er et uttrykk for hans tro på opplysning og fornuft. En tro som Voltaire skrev en satire over i «Candide».
- «Monadologi» (1714) hevder at alt består av enheter som Leibniz kaller monader.
Leibniz skrev sine filosofiske avhandlinger på latin og korresponderte ofte på fransk. Men som nasjonalist og i tråd med 1700-tallets ideal om språklig renhet, foreslo han for et tysk akademi å fremme tysk språk. Filosofer etter Leibniz begynte å skrive på tysk, og dette fikk stor betydning for språket.
