Etnobotanikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Etnobotanikk er studiet av forholdet mellom planter og mennesker: fra «etno» - studiet av folk og «botanikk» - studiet av planter. Etnobotanikk regnes som en undergren av etnobiologi. Etnobotanikk studerer det komplekse forholdet mellom (bruken av) planter og menneskelige kulturer. Etnobotanikkens fokus er på hvordan planter har blitt brukt eller brukes i menneskelige samfunn og inkluderer planter brukt til bygging, verktøy, valuta, klær, ritualer, sosialt liv, musikk og mat i tillegg til medisin. Pågående studier inkluderer økonomisk botanikk, bærekraftig jordbruk og etikk.
I USA har det vært og er fremdeles forvirring om bruken av begrepet som feilaktig anvendes i betydningen økonomisk botanikk og bærekraftig jordbruk.
Innhold |
[rediger] Etnobotanikkens historie
Selv om termen «etnobotanikk» ikke ble tatt i bruk før i 1895 av den amerikanske botanikeren Harshberger, begynte feltets historiske aktivitet langt tidligere. I år 77 utgav den greske kirurgen Dioskorides «de materia medica» som var en katalog over om lag 600 planter omkring Middelhavet. Verket inkluderer også informasjon om hvordan grekerne brukte plantene, særlig medisinsk anvendelse. Denne illustrerte urteboka innholdt informasjon om hvordan og når hver enkelt plante ble sanket, om den var giftig eller ikke, dens faktiske anvendelse og hvorvidt den var spiselig (oppskrifter var til og med tatt med). Dioskorides vektla det økonomiske potensialet hos planter. De lærde gjorde bruk av denne urteboka i generasjoner, men det var først etter middelalderen at feltet ble omfattet med mer inngående studier.
I 1542 førte renessansekunstneren Leonhart Fuchs an i vitenskapens gjeninntreden i dette feltet. Hans «de historia stirpium» katalogiserte 400 planter voksende i Tyskland og Østerrike.
John Ray (1686-1704) bød på den første definisjon av «art» i sitt «historia plantarum»: en art er en krets av individer som gjennom reproduksjon gir opphav til nye individer liknende dem selv.
I 1753 skrev den svenske botanikeren Carl von Linné «species plantarum», som inkluderte informasjon om om lag 5 900 planter. Linné er berømt for å ha oppfunnet den biologiske nomenklatur der alle arter (mineralske, vegetabilske eller animalske) mottar et to-leddet navn (slekt, art).
I det 19. århundre nådde man toppen av botanisk utforsking. Alexander von Humboldt samlet inn data fra den nye verden, og den berømte Kaptein Cook hadde informasjon om planter med seg tilbake fra Sør-Stillehavet. Store botaniske hager ble etablert på denne tiden, for eksempel botanisk hage på Tøyen i Oslo.
Edward Palmer samlet inn gjenstander og botaniske prøver fra folkene i det vestlige Nord-Amerika (Great Basin-regionen) og Mexico fra 1860- til 1890-tallet.
Da nok data var samlet ble feltet «aboriginsk botanikk» grunnlagt. Aboriginsk botanikk er studiet av alle former fra den vegetabilske verden som brukes av urbefolkninger til mat, medisiner, klær, ornamenter, etc.
Den første personen som begynte å studere planteverdenens emiske perspektiv var den tyske legen Leopold Glück som arbeidet i Sarajevo på slutten av det 19. århundre Hans publiserte arbeid på planters medisinske anvendelse hos den landlige befolkningen i Bosnia (1896) må anses å være det første moderne etnobotaniske arbeid.
Andre forskere analyserte plantebruk fra de opprinnelige/lokale kulturenes perspektiv tidlig i det 20. århundre: f. eks. Matilda Coxe Stevenson, Zuniplanter (1915); Frank Cushing, Zunimat (1920); og den samordnede innsatsen av Wilfred Robbins, J.P. Harrington og Barbara Freire-Marreco, Tewa pueblo-planter (1916).
[rediger] Moderne Etnobotanikk
Fra og med det 20. århundre har det etnobotaniske feltet opplevd en forskyvning fra rådatainnsamling til en mer omfattende metodologisk og konseptuell reorientering. Dette innebærer også starten på akademisk etnobotanikk.
I dag fordrer feltet etnobotanikk et spekter av ferdigheter: botanisk trening i å identifisere og preservere planteprøver; antropologisk trening for å lære seg å forstå de kulturelle konseptene omkring oppfattelsen av planter, men også ganske enkelt hvordan å stille spørsmål innen ulike kulturer (mellommenneskelige ferdigheter); lingvistisk opplæring (i det minste tilstrekkelig til å kunne oversette de innfødte navn og for å forstå den innfødte morfologi, syntaks og semantikk). Uttømmende kjennskap til alle disse områdene kreves ikke av den enkelte etnobotaniker – den beste måten å arbeide på er som oftest i grupper.
[rediger] Norsk etnobotanikk
Den førende norske etnobotaniker var professor Ove Arbo Høeg (1898-1993), som med Planter og tradisjon : Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (1974) presenterte et omfattende standardverk, basert på bred folkeminneinnsamling og biologisk viten. En forkortet utgave av boken ble utgitt i 1985 under tittelen Ville vekster til gagn og glede.
Høeg utga i 1981 Eineren i norsk natur og tradisjon (utvidet utgave i 1996), som ble første bind i Norsk Skogbruksmuseums bokserie Treslagenes kulturhistorie. Serien omfatter til nå bøker om selje, ask, alm, lind og en bok om hegg og hassel.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Cotton, C.: Ethnobotany
- Martin, G.: Ethnobotany
- Alexiades, M.: Selected guidelines for ethnobotanical research: A field manual
[rediger] Eksterne lenker
- Society for Economic Botany
- International Society of Ethnobiology
- Society of Ethnobiology
- International Society of Ethnopharmacology
- Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine
- Amazon Conservation Team
- Journal of Ethnobotany Research and Applications
- Fullstendig liste over lenker til etnobotaniske fagtidsskrifter, sammenslutninger, og databanker
