Erik Satie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Satie (Honfleur, 17. mai 1866 - Paris 1. juli 1925) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya, som gikk på Barne-TV på 80-tallet.
Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf - som betyr «en som måler og noterer lyd».
Innhold |
[rediger] Livsløp
Han tilbragte barndommen og ungdommen i Honfleur, Basse-Normandie, og Paris. Da han var 6 år gammel døde hans mor, og besteforeldrene på farsiden tok hånd om han og broren Conrad. Det var her han fikk sin første undervisning av en lokal organist ved navn Vinot. Da farmoren døde i 1878 ble han sendt tilbake til faren i Paris, som i mellomtiden hadde giftet seg med en pianolærer.
I 1879 kom Satie inn på Konservatoriet for Musikk i Paris, men akademikerne stemplet ham som talentløs. Omsider sluttet han studiene, og gikk istedet inn i militærtjeneste. Etter bare få uker fant han derimot ut at han hadde gjort feil valg, og lurte seg ut av tjenesten.
I 1887 møtte han poeten Patrice Contamine, som han startet et livslangt vennskap med. Han ble del av det kunstneriske klientellet ved Le Chat Noir Café-cabareten, og det var her han publiserte sine Gymnopedier. Satie ble på denne tiden også kjent med malerinnen og modellen Suzanna Valadon, og Erik ble stormfullt forelsket. Av hans egne skrifter og notater fra denne tiden, kan man lese seg til at forelskelsen nærmet seg en besettelse. De inngikk et forhold i 1893, men et halvt år senere avbrøt Suzanna affæren. Satie falt i håpløs kjærlighetssorg. Dette korte kjærlighetsforholdet var også hans eneste. Under dette forholdet og i sørgeprosessen som fulgte komponerte han Danses Gothiques som terapi.
I 1896 erfarte han økonomiske vanskeligheter, og han ble tvunget flytte til bydelen Arcueil, et stykke utenfor Paris. Han gjenopprettet kontakten med broren Conrad, både av finansielle og praktiske grunner. Fra 1899 av begynte han å tjene penger som cabaretpianist. Han arrangerte populære sanger for piano, og flettet også inn egne komposisjoner i fremførelsene. Senere skulle Satie komme til å forkaste alle disse stykkene, siden han følte at de stod i konflikt med hans musikkfilosofi. På denne tiden kom derimot stykkene godt med som inntektskilde.
Satie tok opp studiene igjen i 1905, og ble tatt i skole av komponisten og musikklæreren Vincent d'Indy. Dette overrasket mange, siden d'Indy hadde vært elev av Camille Saint-Saëns, - en komponist som Satie på mange måter foraktet. Under dette oppholdet lærte han seg kontrapunkt, mye pga den negative kritikken han hadde fått angående sin harmonibruk i de tidlige komposisjonene. Han mente også at en kjennskap til klassisk toneføring og kontrapunkt kunne lede vei til en større klarhet i tonespråket. Han mottok sitt diplom i 1908.
I denne tiden ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps, med bowlerhatt og paraply, og dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken: Han begynte å tegne små fantasibilder av byggverk og hus på små kort, for så å sette inn annonser i aviser og magasiner hvor han proklamerte husene for leie eller salg (Denne absurde humoren, som kan fremstå som tilsynelatende formåls- og meningsløs, peker frem mot den retningen Satie senere skulle bli bedre kjent med, nemlig dadaismen).
I 1910 fikk Satie en opphøyd status blant en gruppe unge Paris-komponister, som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d'Indy) var en direkte forløper til Debussys musikk. Satie ble nok smigret av dette, siden han tidligere hadde sett seg selv som en konkurrent til Debussy. Men siden disse ungdommene syntes å forfekte hans eldre musikk, til fordel for hans nyere ideer, følte han at han burde søke mot en annen omgangskrets. Denne fant han i kunstnere som Roland-Manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.
Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade, som i 1917 ble oppført på den anerkjente ballettscenen til impressarioen Sergei Diaghilev - Ballets Russes i Paris. Pablo Picasso laget dekorasjoner og kostymer, og Leonide Massine koreograferte. Det var gjennom Picasso at Satie fikk kjennskap til kubistene, deriblant Georges Braque.
I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, Andrè Derain og Andrè Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne.
I 1925 fikk han brysthinnebetennelse, og den 1. juli 1925 døde han på St. Joseph Hospital i Paris, etter å ha ligget i sykeseng i flere måneder.
[rediger] Stil
Satie var en opponent til mange musikkstiler, og kunne stort sett verken fordra wagnerianerne, med alle sine tilhengere, - eller annen romantisk musikk, som Saint-Saëns og César Franck.
På grunn av Saties motforestillinger mot klassiske komposisjonsformer, hvor et tema først gjerne eksponeres og deretter behandles og varieres, er de aller fleste av hans komposisjoner korte og preget av knapphet. Et typisk Satie-stykke tar sjelden mer enn to minutter å spille gjennom.
Et godt eksempel på denne knappheten, er hans best kjente stykke Gymnopedie nr. 1. Her fremfører han temaet, for så å repetere det. I repetisjonens siste sekvens, som er den eneste sekvensen med variasjon, benytter han en dissonerende harmonibruk som ender i en ventende og uforløst mollakkord. I de tidlige klavérstykkene hans finnes det heller ingen utstrakt bruk av kontrapunkt.
Satie brukte ofte humor i musikken. I enkelte av hans tidlige verker kunne han skrive kommentarer i partituret på et ellers instrumentalt stykke, og anmode musikerne om å lese disse kommentarene høyt under fremføringen. I hans senere periode begynte han derimot å forby musikerne dette, siden han mer og mer ville fremstå som en seriøs komponist (eller fonometrograf).
Et av begrepene som Satie lanserte, var møbelmusikk - musique d’ameublement. Han brukte uttrykket for første gang i 1917, og betegner bakgrunnsmusikk, altså musikk som kun har som sin funksjon å være et bakgrunnsteppe for en annen begivenhet. Møbelmusikk som begrep kan sies å være en forløper til det mer moderne ordet muzak.
[rediger] Verker
- Trois Gymnopédies (1888), piano
- Gnossienne (1890), piano
- Messe des Pauvres (1895)
- Trois morceaux en forme de poire (1901), firhendig piano
- Descriptions Automatiques (1913), piano
- Sonatine Bureaucratique (1917), piano
- Socrate (1918), symfonisk drama
- Relâche (1924), ballett
[rediger] Eksterne lenker
- Lytteeksempler
- Mutopia-prosjektet har noen Satie-noter her.
