César Franck
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (født 10. desember 1822, død 8. november 1890) var en belgisk pianist, organist og komponist.
Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist. Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv.
Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det orgelet som skulle bli hans «arbeidsplass», og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død. Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach.
Mange av Francks verker utnytter en «syklisk form» (bruk av samme tema i flere satser av et verk). Hans musikk er ofte kontrapunktisk kompleks, med et harmonisk språk som er lett romantisk, med noe innflytelse fra Richard Wagner.
Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år; særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), Preludium, koral og fuge for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886).
Det siste verket han fullførte (og en av hans største) er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris.
