Epitaf
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et epitaf (bokstavelig «på graven» på gammelgresk) er en tekst til ære for døde, normalt skrevet på en gravsten eller plakett. Tradisjonelt er et epitaf et vers, men det finnes unntak. Enkelte poeter har skrevet sitt eget epitaf.
Et velkjent epitaf er det som Johan Herman Wessel skrev i 1784 om Gert Londemann:
Man sukker, for han er ei meer,
Man husker hvad han var, og leer.
I mange eldre, norske kirker henger minnetavler som epitafier (til vanlig kalt i entall for epitafium), blant annet i Stavanger domkirke. De kan være utskåret i tre, malt i flere farger med både tekst, avbildninger av personer (flere også med mor, far og barn), religiøse symboler, bumerker og våpenskjold. De fleste er fra 1600- og 1700-tallene og er til minne om geistlige personer (biskoper, prester) eller verdslige (handelsfolk, embetsfolk, adelige). Epitafiene kan være store, opp til et par meter høye, og de kan være utført av dyktige håndverkere og ha kunstnerisk kvalitet.
Det er kjent fra skriftlige beretninger at konger og framstående personer i middelalderen fikk hengt opp malte våpenskjold på vegger i kirker, etter sin død, som en form for epitafier.
Kategorier: Døden | Kunst | Kirker | Heraldikk
