Det europeiske frihandelsforbund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association, forkortet EFTA) ble opprettet 3. mai 1960 som et alternativ til EF. Traktaten ble undertegnet i Stockholm. De eneste nåværende medlemmene av EFTA er Norge, Sveits, Island og Liechtenstein. Hovedkvarteret ligger i Genève.

[rediger] Organisasjon

EFTA er i dag organisert i følgende organer:

[rediger] Rådet

EFTA-rådet er organisasjonens øverste organ, og møtes regelmessig i Genève. To ganger i året møtes Rådet på ministernivå. Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.

[rediger] Den faste komité

EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes vanligvis en gang i måneden i Brussel for å klarere saker som skal opp i EØS-komiteen dagen etter.

[rediger] Sekretariatet

EFTA-sekretariatet har sitt hovedkvarter i Genève. Det har ansvaret for samarbeidet EFTA-landene imellom, organisasjonens administrasjon og budsjett samt forvaltning og fremforhandling av avtaler med frihandelspartnere utenfor EFTA og EU. EFTA-sekretariatet i Brussel tar hånd om saker knyttet til EØS-avtalen. I tillegg har EFTA et kontor i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål.

[rediger] EFTA-domstolen

I forbindelse med EØS-avtalen opprettet man i 1992 overvåkningsorganet ESA og en egen EFTA-domstol.

Domstolen har jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Dens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.

Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.

[rediger] ESA

Kontrollorganet ESAs (EFTA Surveillance Authority) hovedoppgave er å sørge for at de regler og plikter som følger av EØS-avtalen gjennomføres i medlemsstatene. Dette inkluderer også gjennomføring av EU-retten i nasjonal rett. Dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, kan den gripe inn, og i siste instans bringe saken inn for EFTA-domstolen.

[rediger] Historie

Organisasjonen ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var ment som et mindre forpliktende samarbeid enn EF, som var blitt dannet to år tidligere. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg ble også Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen, mens Finland, Liechtenstein og Island tiltrådte senere.

EFTA-samarbeidets hovedformål var å oppnå fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, idet fri handel med industrivarer ble oppnådd allerede i 1966.

[rediger] Tilnærming til EF

Men samarbeidet fikk aldri sjansen til å utvikle seg videre, på tross av til dels omfattende forpliktelser i Stockholmskonvensjonen. Mange av medlemsstatene innså nemlig raskt at EF var et mer attraktiv samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 begynte Storbritannia, sammen med Norge og Danmark, forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle gjorde det klart at han ikke ønsket å ha Storbritannia med i Fellesskapet, og dermed ble medlemskapet heller ikke noe av for Norge og Danmark.

Ønsket om å bli medlem av EF var imidlertid fortsatt sterkt hos flere av medlemsstatene, og da de Gaulle gikk av i 1969 ble det på ny fart i forhandlingene. Dette resulterte i at Storbritannia og Danmark ble medlemmer i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, idet samarbeidets eneste store land, Storbritannia, ikke lenger var medlem.

[rediger] EFTA etter 1973

I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.

Utover å fremstå som en enhet overfor EF i økonomiske forhandlinger, hadde EFTA-samarbeidet liten betydning i perioden fra 1973 til 1984. Men på et toppmøte i Luxembourg ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. Året etter lanserte EF-kommisjonen planer om å lansere et indre marked, noe EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.

[rediger] EØS-avtalen

I 1989 åpnet EU-kommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Med dette startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen.

Bakgrunnen for denne åpningen fra EFs side var at man forventet en strøm av søknader etter etableringen av det indre marked, og man ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre altfor mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.

Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs taktikk om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde altså slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits.

Les mer om dette i hovedartikkelen om EØS.

[rediger] Betydning i dag

EFTA-samarbeidet har i dag liten selvstendig betydning. Handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, og de har lite annet til felles enn at de ikke er medlem av EU. For Norge, Island og Liechtenstein er det primært EØS-avtalen som er bindeleddet til EU, mens Sveits på sin side har en rekke bilaterale handelsavtaler som knytter det til det indre marked.

[rediger] Medlemsliste

Nåværende EFTA-stater i mørk grønn, tidligere medlemmer i lys grønn

De følgende elleve stater har på et tidspunkt vært medlem av EFTA. Årstallet i parentes angir når staten meldte seg ut av samarbeidet og i stedet ble medlem av EF (før 1. november 1993) eller EU.