Desperant
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En desperant er et gjennomført fælt fiktivt vesen fra J.K. Rowlings bøker om Harry Potter. De voktet høysikkerhetsfengselet Azkaban i de første fem bøkene.
Utseendemessig er desperanter menneskelignende figurer omtrent 3,5 m høye, dekket i mørke kapper med hette, som kun avslører grå, skabbete og råtnende hender. De vokser som sopp i de mørkeste, fuktigste steder[1], og danner en merkelig, kjølig tåke. Desperantene i filmene er betydelig kortere, og flyr isteden for å gli over bakken.
De gjenferd-lignende desperantene har ingen øyne. De sanser og gis næring på de positive følelsene til mennesker, og tvinger således menneskene til å gjenoppleve sine verste minner. Nærværet av en desperant får omgivelsene til å bli mørke og kalde, og effekten øker proposjonalt med antall desperanter som er tilstede. De som må være i nærheten av en desperant for lenge blir ofte sinnssyke, noe som er hovedkilden til Azkabans velfortjent forferdelige rykte. Langvarig utsettelse for desperanter kan også føre til at en trollmann mister kreftene sine, noe som igjen kan forklare at magidepartementet velger å bruke dem som fangevoktere ved fengselet sitt. Desperanter er usynlige for gomper og futter (personer med magiske foreldre, men som ikke selv kan magi), men påvirker dem på samme måte som magikere [2]. Forfatteren har selv sammenlignet effekten av en desperant med den menneskelige lidelsen depresjon.
Den eneste kjente måten å beskytte seg fra desperanter er den vanskelige trylleformelen «Forvento Vergum», som driver dem unna. Trylleformelen danner en skytsverge, et slags magisk manifest av godvilje, som ikke har noen negative tanker som desperantene kan fore seg på. Sjokolade er en effektiv førstehjelp mot milde desperantangrep.
I tillegg til å fø på positive følelser, kan en desperant utføre det som er kjent som desperantens kyss, der desperanten fører munnen sin inn i offerets munn, og suger ut offerets sjel. Offeret blir etterlatt som et tomt skjell, uskikket til å tenke og uten noen mulighet til å friskne til igjen. Man tror at det å eksistere etter en desperants kyss er en skjebne verre enn døden. Magidepartementet tillater denne formen for avstraffelse hvis en ekstremt alvorlig forbrytelse har funnet sted.
[rediger] Desperanter i historiene
Harry Potter møter desperanter for første gang i skoleåret 1993-1994, da de blir sendt til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom for å beskytte elever og lærere mot Sirius Svaart, som nylig hadde rømt fra Azkaban. Harry måtte gjenleve sitt verste øyeblikk hver gang han støtte på en desperant (å høre de siste øyeblikkene før sine foreldre ble myrdet av Fyrst Voldemort). For å overvinne desperantene, spurte Harry læreren i Forsvar mot Svartekunster, Remus Lupus, om han kunne hjelpe ham. Lupus lærte Harry skytsvergeformelen. Da Harry endelig lærte seg trylleformelen, tok hans skytsverge formen av en kronhjort.
I begynnelsen av Harrys tredje år ved skolen, advarte Albus Humlesnurr studentene ved skolen å ikke gi desperantene noen grunn til å skade dem. Ved slutten av skoleåret angrep Harry en samling desperanter med skytsvergeformelen for å redde Sirius Svaart. Dette angrepet førte til at desperantene ignorerte sine tidligere ordre, og forsøkte å kysse Svaart. Harry og Svaart ble reddet i siste liten av en annen, bemerkelsesverdig mer kraftig skytsverge, som drev desperantene vekk.
Harrys andre møte med desperantene var i 1995, da han og hans søskenbarn Dudleif Dumling ble angrepet av desperanter. Harry greide å framføre skytsvergeformelen slik at han fikk drevet vekk desperantene.
Desperantene var ansatt av magidepartementet som fangevoktere ved Azkabanfengselet, siden dette tillot at desperantene kunne fore seg på de innsattes glade minner. Ved slutten av Harry Potter og Føniksordenen viste det seg derimot at desperantene gjorde opprør mot sine tidligere arbeidsgivere ved å slå seg sammen med Fyrst Voldemort, siden han var i stand til å gi dem et større antall mennesker å fore seg på.
