Den internasjonale romstasjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den internasjonale romstasjonen (engelsk: International Space Station ISS) er i dag den eneste romstasjonen i kretsløp rundt Jorden. Den kretser i en banehøyde på om lag 400 km.
Innhold |
[rediger] Forhistorien
Se Sovjetunionens romstasjoner.
En amerikansk romstasjon nr. 2 (Skylab på 1970-tallet var amerikanernes første) ble formelt igangsatt av president Ronald Reagan i 1984. USA fikk med seg Europa, Canada og Japan i prosjektet, som ble kalt romstasjonen Freedom. I 1993 ble russerne også brakt inn. Russerne hadde planlagt en ny romstasjon de kalte Mir-2. Russernes Mir-1, som ble skutt opp i 1986, var da fortsatt oppe og fløy. Før Mir-1 hadde russerne skutt opp syv litt mindre Saljut-romstasjoner, den første allerede i 1971. Seks av disse ble brukt til å huse romfarere. Saljut-2 var mislykket.
Men siden både Mir-2 og Freedom (ingen ble skutt opp) så ut til å bli dyrere enn noen hadde råd til, fant USA og Russland det altså best å «slå sammen» stasjonene sine til én romstasjon. Denne har fortsatt (november 2004) ikke fått noe bedre navn enn ISS (International Space Station). Den består av elementer, eller moduler, som ble konstruert, eller allerede var bygget, til Freedom og Mir-2, lenge før noen drømte om at disse skulle settes sammen til en enkelt stasjon.
Både amerikanernes Skylab og de russiske Saljut-stajonene ble skutt opp i ett stykke, uten folk om bord. Romfarerne ble skutt opp etterpå i romskip av typen Apollo (USA) eller Sojuz (Russland), som koblet seg til stasjonene, slik at romfarerne kunne krabbe over i romstasjonen, hvor det er mye bedre plass til å bevege seg og å arbeide. Alle disse romstajonene har siden falt ned og brent opp i atmosfæren. Romfarerne har returnert til Jorden i Apollo- eller Sojuz-romskipene sine.
Den russiske Mir-1 (eller bare Mir) ble skutt opp i 1986, litt før forgjengeren Saljut 7 falt ned. Men i årene som fulgte ble hele seks såkalte moduler skutt opp og koblet til Mir. Mir var først på størrelse med Saljut-romstasjonene, omtrent som en stor buss eller trailer. De seks modulene som senere ble koblet til Mir var alle nesten like store. Dermed ble Mir temmelig svær etter hvert, større enn Skylab, som var omtrent 3-4 ganger så stor som Saljut-stajonene.
[rediger] Byggingen av ISS
I likhet med Mir består ISS av mange moduler som skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. ISS er alt for stor og komplisert til å kunne skytes opp i ett stykke, slik Skylab og Saljut-stasjonene ble.
Foreløpig består ISS av fire store moduler hvor det kan oppholde seg mennesker. To av disse er russiske og to er amerikanske. Hver er omtrent på størrelse med en jernbanevogn eller stor buss, og veier ca. 15–20 tonn hver. Modulene er koblet til hverandre på en rekke (omtrent som jernbanevogner) og heter (fra «bakerst») Zvezda, Zarja, Unity og Destiny.
Det var russiske Zarja (også kalt FGB) som ble skutt opp først, i november 1998, med en russisk bærerakett av typen Proton. Et par uker senere ble USAs Unity (også kalt Node-1) skutt opp med romfergen Endeavour, og koblet til Zarja.
Først i juli 2000 skøyt russerne opp Zvezda, før oppskytingen bedre kjent som "Service-modulen". ISS hadde fått korte besøk av romfergen tidligere, men det var først med Zvezda på plass at ISS kunne bemannes permanent. Den første langtids-besetningen i ISS ble skutt opp i et russisk Sojuz-romskip i oktober 2000. Deretter har det hele tiden vært to eller flere mennesker i ISS, alltid minst én amerikaner og minst én russer.
«Langtidsbesetningene» består av to eller tre personer og er oppe noen måneder om gangen før de blir byttet ut. Nye romfarere bringes opp med Sojuz-romskip eller amerikanske romferger, som også bringer hjem den «gamle» besetningen. Romferger og Sojuz-fartøy kan også komme på «besøk» uten å bytte ut besetningen om bord. Da som regel for å bringe opp nytt utstyr eller nye elementer til ISS, eller for å bytte ut Sojuz-romskipet, som ikke kan være oppe mer enn et halvt år om gangen. (Det er alltid minst ett Sojuz-romskip koblet til ISS, som «livbåt»). Romfergene kan ikke være oppe stort mer enn to uker om gangen. Under slike «besøk» har opptil 10 personer vært om bord i ISS samtidig.
Den foreløpig siste av de fire tidligere nevnte, store modulene heter Destiny, også kjent som US Lab (eller USAs laboratoriemodul). Her utføres de fleste vitenskapelige eksperimentene om bord i ISS. Den ble skutt opp med en romferge i februar 2001.
I tillegg har russerne og amerikanerne skutt opp hver sin luftsluse som gjør det mulig for besetningen å gå ut av romstasjonen og jobbe på utsiden av den, uten at stasjonen blir tømt for luft. (Det er det som ville skjedd på et øyeblikk hvis man bare åpnet døra på vanlig måte)
I tillegg til disse modulene, hvor det kan oppholde seg mennesker uten romdrakter, har amerikanerne skutt opp fire store såkalte bjelkesegmenter (pr. høsten 2004). Disse er nesten like store som de store modulene på romstasjonen, men det kan ikke oppholde seg mennesker i dem. I stedet er de utstyrt med forskjellig nødvendig utstyr. Det viktigste er nok de store solcellepanelene, som minner om enorme sommerfuglvinger. Disse skaffer elektrisk strøm til ISS. I tillegg finnels batterier, gyroer, antenner, en liten vogn med en stor kran, eller robotarm, montert på. Dessuten forskjellige vitenskapelige instrumenter.
[rediger] Nye moduler
ISS er omtrent halvferdig nå. Det er allerede bygget flere bjelkesegmenter og flere moduler som venter på å bli skutt opp med romfergen. Men man vil ikke la romfergene fly igjen før man er sikre på å ha rettet feilen som førte til at romfergen Columbia havarerte i februar 2003, da alle syv om bord døde. Man tar sikte på å få skutt opp neste romferge til ISS i mai 2005. ( Noe som ble utsatt pga tekniske problemer med romfergen.)
Mens romfergene står på bakken bringes alle romfarerne til ISS opp og ned med russiske Sojuz-romskip. Mat, vann, drivstoff og utstyr bringes opp med ubemannede Progress-romskip, også de russiske.
Men både Sojuz og Progress er mindre enn romfergene, og kan derfor ikke ha så mye med seg som romfergene. Sojuz tar bare maks tre personer om gangen. Romfergen tar som regel seks eller syv, og har plass til enda flere, om nødvendig. Verken Progress eller Sojuz kan ta med store moduler, slik romfergene kan, så man har ikke bygget videre på ISS etter at Columbia havarerte. Russerne kan riktignok skyte opp store moduler med de store Proton-rakettene sine, men har foreløpig ikke råd til å bygge eller skyte opp flere enn de to russiske (Zarja og Zvezda) som allerede er skutt opp.
Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, som Norge og de fleste andre vest-europeiske land er med i, har bygget sin egen ISS-modul, som heter Columbus (eller COF, for Columbus Orbiting Facility). Den skal skytes opp med en amerikansk romferge, muligens i 2006, og kobles til ISS. Japanerne driver også å bygger en egen modul, kalt Kibo, eller JEM (Japan Experiment Module), som også skal kobles til ISS. To mindre japanske moduler skal kobles til Kibo igjen. Alle disse skal også skytes opp med amerikanske romferger i 2006, kanskje senere.
Russerne har lovet å bygge å skyte opp noen flere moduler, men siden de har så dårlig råd vet ingen når eller om dette vil skje. Foreløpig har russerne nok med å bygge og sende opp Sojuz- og Progress-romskip. I motsetning til de amerikanske romfergene kan ikke disse brukes flere ganger.
Canada har bygget en stor "robotarm", eller kran, som ble skutt opp med en amerikansk romferge i april 2001. Når en romferge har koblet seg til ISS brukes denne armen til å løfte store moduler og bjelkesegmenter ut av romfergens lasterom og sette dem på plass på riktig sted på ISS.
Til og med Brasil er med i ISS, men bare med noe småtteri.
Høsten 2003 ble Folkerepublikken Kina det tredje landet (etter Sovjet/Russland og USA) som med egne raketter og romskip brakte et menneske opp i verdensrommet og tilbake igjen. Men Kina er ikke med i ISS-prosjektet, selv om de teknisk sett godt kunne vært det.
[rediger] Fremtidig drift
Fra 2005 skal Europa, senere også Japan, bringe opp forsyninger (mat, vann, utstyr) til ISS i egne romfartøy, skutt opp med egne raketter. De europeiske romfartøyene heter ATV og skal skytes opp med Ariane-raketter. De japanske heter HTV og skal skytes opp med H-2A-raketter. Det skal ikke bringes mennesker til eller fra ISS med disse fartøyene, som er engangsfartøy uten varmeskjold. De brenner altså opp når de vender tilbake til Jordens atmosfære. Alle européere og japanere (og andre romfarere) må fortsatt bringes til og fra ISS i amerikanske eller russiske romfartøy.
Da den første ISS-modulen ble skutt opp i 1998 regnet man med at ISS skulle være stort sett ferdig bygget i omtrent 2004 og brukes i 15 år, dvs. til rundt 2013. ISS blir hele tiden dyrere enn man trodde tidligere, samtidig som det tar lenger tid å bygge den enn man hadde regnet med. For å kompensere for dette har man redusert ambisjonsnivået noe, dvs. planlegger å bygge stasjonen litt mindre enn tidligere planer. Man håper å bli ferdig med ISS satt sammen av litt færre moduler, rundt 2007. De gjenværende russiske modulene, kanskje også de japanske, vil kanskje bli skutt opp enda senere.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- NASA
- Russian Space Web
- ESA (Den europeiske romfartsorganisasjonen)
- JAXA (Den japanske romfartsorganisasjonen)
- Norsk Astronautisk Forening
- Norsk Romsenter