Planspråk: definisjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer.

Planspråk er språk som, i motsetning til naturlige språk som har utvikla seg gjennom en (i hovedsak) spontan, historisk prosess, har blitt til som følge av bevisst, panlagt handling fra en enkeltperson eller gruppe.

Mange forskjellige ord brukes i og utafor planspråklitteraturen for å beskrive planspråk. Denne artikkelen inneholder de viktigste begrepene og definerer dem.

Innhold

1 Synonymer for planspråk
2 Internasjonale hjelpespråk
3 Andre begreper for planspråk ut fra målsetting
4 Begreper for planspråk ut fra form
5 Se også:

[rediger] Synonymer for planspråk

Synonymer for planspråk er konstruert språk, kunstig språk og kunstspråk.

Det er likevel nyanser mellom disse fire begrepene.

Planspråk er et moderne begrep, som særlig brukes i Esperanto (planlingvo).

Det understreker planspråkenes forhold til planlingvistikk (Esperanto: planlingvistiko), som også omfatter den planmesige, og som regel vitenskapelige, utviklinga av (for det meste skriftlige) normaler for naturlige språk.

Eksempler på det er blant annet den nynorske skriftnormalen, som opprinnelig blei skapt av Ivar Aasen gjennom en livslang prosess med registrering og utvalg av former fra norske dialekter.

Seinere er både nynorsknormalen og bokmål blitt forandra målbevisst av politikere og filologer, bl.a. gjennom en serie nye normaler for rettskrivning. For bokmålet var målsettinga for denne utviklinga lenge å innføre flere norske ord og grammatiske former i den opprinnelig danske skriftnormalen som var offisiell i Norge til 1800-talet, for begge skriftnormaler var målsettinga lenge tilnærming i retning av en fellesnorsk skriftnormal, også kalt samnorsk.

Alt dette er eksempler på planlagt, målretta språkutvikling, planlingvistikk.

Planlingvistikk har vært svært viktig i mange land i de siste århundrene i samband med utforming av skriftnormaler for tidligere i hovedsak talte språk (som f.eks. albansk, færøysk), skifter i stavemåter eller skriftsystem (som da tyrkisk gikk over fra å bruke det arabiske til det latinske alfabetet) og i allmen språkrøkt (som når islandsk og fransk skriftnormal avviser fremmedord). I vid forstand innebærer det at et akademi fatter vedtak om språkutviklinga, eller at staten eller andre mektige aktører bestemmer normaler, alltid et element av planlingvistikk.

Ikke all bruk av planlingvistikk resulterer i planspråk. Dette begrepet brukes ikke om planlagte og regulerte normaler som bygger på naturlige talte språk, som nynorsk og islandsk, men bare om språk som ikke eksisterte på forhånd.

Bruken av planspråk beskriver minst to sider ved slike språk:

De er bygd opp ut fra en hensikt og ved hjelp av en plan for språkutviklinga.

De er, praktisk talt uten unntak, mer regelmessige, planmessige, enn naturlige språk.

Samtidig uttrykker valget av begrepet planspråk en kritikk av andre begreper som konstruerte språk, kunstige språk og kunstspråk:

Noen filologer og interlingvister mener mener at det ikke fins grunnleggende skiller mellom språk som Esperanto, Interlingua/IALA og tilmed Volapük, og historisk utviklete språk som spansk, swahili og kinesisk.

Alle de tre planspråkene nevnt her bærer med seg en betydelig arv fra naturlige språk. En språklig analyse vil identifisere alle tre som indoeuropeiske språk, og i hvert fall Interlingua som et moderne romansk språk.

De har heller ingen klar strukturell forskjell fra naturlige språk, de skiller seg ikke fra dem på noen registrerbar måte når de er i bruk, osv. Dette mener en del teoretikere skyldes at mennesker ikke står fritt når de utvikler språk. De tror at mange språklige forutsetninger er medfødt hos mennesket som art. Ei gruppe som skaper og tar i bruk et nytt språk kan like lite unnslippe det som ei gruppe som vokser opp eller lærer et historisk utvikla språk.

Derfor blir det uriktig å framstille den første gruppa språk som kunstige, og den andre som naturlige. Alle seks språk nevnt ovafor er både kunstige redskaper forma av mennesker (ikke medfødt i sin nåværende form, men utvikla gjennom intellektuelle og sosiale prosesser) og naturprodukter (forma og begrensa av menneskenes medfødte, biologiske natur og ikke av fullstendig frie valg).

Det som skiller disse to typene språk blir derfor først og fremst tilblivelsesprossessen: De fleste språk er historisk utvikla, et mindretall er planlagt, planspråk.

Konstruert språk er et begrep som særlig blir brukt i USA (constructed language, gjerne i forkorta form som conlang).

Conlang-bevegelsen, særlig i USA og andre engelskspråklige land, er sterkt prega av hobbyister. De fleste lager ikke nye språk som kunstige hjelpespråk, eller for å kommunisere med andre med dem. Men som språklige eksperimenter eller som rein lek, til bruk i fiksjon, spill, osv. Mange lager og publiserer mange conlangs for å prøve ut ulike vokabularer, former for gramatikk og språklige ideer.

Conlang-begrepet legger dermed mer vekt på språket som en konstruksjon, og skaperen av språket som en konstruktør, enn planspråk-begrepet.

Kunstig språk er et eldre begrep. Det er prega av debatten på 1800-tallet, da mange hevda at såkalt «naturlige» og «kunstige» språk er helt ulike.

Kritikerne av kunstige språk hevda at forskjellen på natur og kunst er identisk med forskjellen på liv og død. Akkurat som mennesker ikke kan skape liv, men bare mekaniske etterlikninger (i følge alminnelig oppfatning på 1800-tallet), kan mennesker ikke skape et virelig, levende språk som er fullt ut egna til alle slags kommunikasjon. Et kunstig språk som Volapük er nødt til å forbli dødt, mekanisk, og mindreverdig.

En del moderne forskere oppfatter dette begrepet som prega av forelda ideer om språk, og unngår det.

Kunstspråk kan oppfattes som ei forkortelse av kunstig språk.

Men det har også en egen nyanse i noen språk som norsk og tysk (kunstsprache) som ikke fins i andre sråk som engelsk:

Språk skapt ved hjelp av kunst, som i betydninga kunstferdig, snekkerkunst osv.

I snevrere og mer moderne forstand er det også mulig å argumentere for at språk (både i og utafor fiksjon) kan være kunstverk.

[rediger] Internasjonale hjelpespråk

Internasjonale hjelpespråk - ofte kalt bare internasjonale språk - er den største og viktigste gruppa av planspråk, enten man teller antallet prosjeker eller antallet brukere. Esperanto har aleine flere brukere enn alle andre planspråk har hatt til sammen. (Om bruk av planspråk, se her).

Når det gjelder planspråk, er internasjonalt hjelpespråk stort sett synonymt med verdensspråk, universalspråk og (mindre brukt i norsk) interspråk (interlingua, interlanguage).

(Verdensspråk og internasjonalt hjelpespråk brukes også om naturlige språk - som latin var antikkens verdensspråk og hausa er et viktig internasjonalt hjelpespråk for handelen i Vest-Afrika. Internasjonalt språk aleine heller enda sterkere i retning naturlige språk: Engelsk er det viktigste internasjonale språket i dag - men også: Hun lærte det internasjonale språket Esperanto.)

(Universalspråk og interspråk brukes vanligvis bare om planspråk.)

(Både på engelsk og tysk ser det ut til at World Language - Weltsprache og Universal Language - Universalsprache har vært brukt om hverandre om kunstige hjelpespråk. På fransk virker det som om Langue Universelle dominerer.)

Mange planspråk henter navnet sitt fra en av disse fire beteknelsene. Volapük betyr verdensspråk. Esperantos opprinnelige navn var Lingvo internacia eller internasjonalt språk (det mer fargerike Esperanto, en som håper, blei henta seinere fra Zamenhofs pseudonym Doktoro Esperanto (doktor håp eller håpende doktor). Tre viktige språk heter ganske enkelt interspråk: Interlingua/IALA, Interlingua/LSF og Interlingue. Universalglot betyr universalspråk. Andre bruker forkortelsen IAL (internasjonalt hjelpespråk på engelsk og flere kunstige språk): Novial (nytt IAL), Mundial (verdens-IAL) osv.

Universalspråk og verdensspråk er de eldste begrepene. De har vært brukt, i hvert fall i ettertid, om prosjekter fra renessansen og framover.

En nyanseforkjell er alt eldre universalspråk ofte var uttrykk for langt større ambisjoner enn moderne hjelpespråk.

Bevegelsen for universalspråk skøyt fart med det nye gjennombruddet for vitenskap og den samtidige tilbakegangen for latin. Dette reiste spørsmålet om å erstatte datidas internasjonale språk, som var overlevert fra Romerriket, med et nytt, som var planmessig skapt.

Men ikke bare et nytt språk. Mange av tidas største tenkere mente at de gamle naturlige språkene er fulle av feil og ufullkommenheter. Akkurat som rasjonalismen førte til forbedringer på andre områder, måtte det nå være mulig å skape et bedre språk - et språk som gjør det mulig å tenke riktigere. De sto heller ikke fremmed for tanken om at et sånt forbedra, nyskapt språk helt skulle erstatte de gamle nasjonalspråkene.

I denne betydninga var mange universalspråk som blei lansert fra renessansen og framover, også filosofiske språk. (Mer om sånne språk, se neste avsnitt).

Pasigrafi var en beslekta ide. Tanken var å skape et billed- eller symbolspråk som kan forstås overalt, uavhengig av lokale talespråk - omtrent som moderne trafikkskilt, matematiske tegn og andre internasjonalt forståelige symboler, men istand til å uttrykke alle viktige ideer i menneskelig kommunikasjon. Dette var også inspirert av nyheten om at det kinesiske skriftsysemet kunne forstås på tvers av språkgrenser både i og utafor Kina, fra Vietnam og Mongolia til Korea og Japan.

Pasigrafier blei skapt bare for å kunne skrives, eller også for å kunne tales, og i samband med noen forslag til filosofiske språk.

Fra midten av 1800-tallet dominerte derimot tanken om verdensspråket som et mer beskjedent hjelpespråk. Språket skal ikke drive ut, men hjelpe morsmålsbrukere utenlands. Og det har ingen veldige ambisjoner om å forbedre tenkninga, men er til for prosaiske, dagligdagse handlinger som brevveksling, handel, turisme osv.

Universalglot, Volapük og Pasilingua er tidlige eksempler på slike hjelpespråk.

Regionspråk er ei undergruppe av internasjonale hjelpespråk som ikke er ment som verdensspråk, men fellesspråk for et begrensa område som et kontinent, eller for flere språk som er i slekt.

Tutonish (et fellesspråk for germanere) Slovio (et panslavisk språk) og Afrihili (ment for Afrika) er eksempler på regionspråk.

Interlingvistikk er strengt bokstavelig vitenskapen om interspråk (og universitetsfag i enkelte land). Men i praksis har berømte interlingvister, som Ernst Drezen, undersøkt alle slags planspråk, og begrepet har kommet til å bli synonymt med forskning i hele planspråkområdet.

[rediger] Andre begreper for planspråk ut fra målsetting

Kultpråk er skapt ut fra religiøse motiver. Hensikten kan f.eks. være å kommunisere med det overnaturlige eller å uttrykke en åpenbaring.

Den berømte mystikeren Hildegard fra Bingen, som etterlot notater til språket Lingua Ignota, kan ha hatt sånne motiver.

Navnet, som betyr ukjent eller hemmelig språk, antyder også at hun har hatt et motiv som er typisk for kulter og lukka grupper, og stikk motsatt motivet for å lage moderne hjelpespråk: Å bevare hemmeligheter for noen få innafor gruppa, men skjult for utenforstående.

Balaibalan, som trolig er laga til bruk i ei islamisk sufi-sekt på 1500-tallet, er det første eksemplet vi kjenner på et planspråk med fullt ut utarbeida ordliste og gramatikk.

Hemmelig språk til bruk i religiøs kult og andre lukka grupper kan godt være et svært gammelt fenomen i mange ulike kulturkretser.

Filosofisk språk blei først brukt om planspråk som hadde som målsetting å uttrykke en riktig filosofi og føre til bedre tenkning. At det er mulig å skape et slikt språk mente mange ledende tenkere i renessansen, som Gottfried Leibniz, Johan Amos Comenius og biskop John Wilkins.

Før 1900-tallet blei sånne språk i regelen også lansert som Universalspråk (se avsnittet over).

I forrige århundre blei denne ideen tatt opp igjen, mest kjent i Loglan (navnet betyr logisk språk), der vanlig gramatikk blei forsøkt erstatta med formell logikk for å se om det ville føre til at brukerne tenker mer logisk.

Loglan blei i motsetning til tidligere tiders filosofiske språk presentert som bare til bruk i vitenskapelig forskning. (Men deler av argumentasjonen til språkskaperen James Cooke Brown tyder på at han også kunne tenke seg Loglan som verdensspråk.)

En liknende argumentasjon - dette språket er skapt for å forandre menneskers tenkning i ei enklere og bedre retning, ikke for å være verdensspråk - men fra en mer mystisk og religiøst prega synsvinkel, er brukt i lanseringa av det taoistisk inspirerte toki pona (navnet betyr god tale).

I videre forstand er filosofisk språk etterhvert brukt om alle planspråk som søker å skape en sammenheng mellom ordenes form og innhold - for eksempel ved at ord som uttrykker liknende meninger, også likner på hverandre. I denne betydninga er språk som Ro, Spokil og delvis Solresol filosofiske språk.

Eksperimentelt språk eller kanskje hobbyspråk er mulige betegnelser på det store antallet conlangs som lages av planspråkentusiaster, særlig i USA og andre engelsktalende land, dels for å utforske muligheter og dels for moro skyld.

Fiksjonsspråk er et mer eller mindre utarbeida planspråk som er del av et litterært verk, en film eller et spill. I Vesten er slike språk en mange år hundre gammal tradisjon i romaner om fjerne og merkelige land.

I motsetning til hjelpespråk er slike språk ikke først og fremst skapt for å være lette å bruke, men som deler av verkets estetikk, miljø og kanskje intrige. I science fiction kan hensikten være å styrke følelsen av at en ikke-jordisk sivilisasjon er fremmed og uforståelig, i moderne fantasi-fortellinger en følelse av romantikk og fjern, mystisk fortid.

Kjente eksempler på fiksjonsspråk er Klingon fra Star Trek-filmene og diverse språk fra romanene til Tolkien.

[rediger] Begreper for planspråk ut fra form

Et grunnleggende skille mellom ulike grupper av planspråk er om de er bygd opp a priori eller a posteriori.

Et A priori språk er konstuert fra bunnen av, (i hvert fall tilsynelatende) uten noe naturlig språk som modell.

I slike språk har ordene vanligvis ingen likhet med ord i noe eksisterende språk.

De kan være tilsynelatende helt tilfeldig valgt. Et kjent moderne eksempel er fiksjonsspråket Klingon.

Eller de kan være konstruert ut fra et system, for eksempel at alle ord om pattedyr begynner med a, alle ord om fugler begynner med b, osv. Et kjent moderne språk som skaper ordene etter et sånt system er Ro.

(Et forbehold her er at gramatikken i språk med et a priori ordforråd kan være a posteriori - kanskje i sin helhet henta fra språkskaperens eget språk, omtrent som når f.eks. tjuer i London bytter ut en del ord i sin London-dialekt med spesielle ord som skal gjøre samtalen deres uforståelig for andre. I slike tilfeller kan et tilsynelantende helt a priori språk egentlig bare bli en kode for et naturlig språk.)

(Grammatikken i Klingon er delvis a posteriori - henta fra indianerspråk i USA.)

Tallspråk - språk der hvert tall får en betydning og en uttale - er ei form for a priori-språk.

Et berømt eksempel er det filosofiske språket til Biskop John Wilkins fra 1600-tallet.

(De fleste, men ikke alle filosofiske språk, er a priori.)

Musikalske språk - språk bygd på notesystemet, som kan spilles - er også a priori.

Det mest kjente eksemplet er Solresol.

Pasigrafier er også i følge sin natur a priori.

Et A posteriori språk henter derimot ordforråd og gramatikk fra naturlige språk.

Slike språk kan bygge på et eller flere naturspråk.

Et forenklet språk bygger på forenkling av gramatikken og (kanskje) ordforrådet i et enkelt naturlig språk.

Eksempler er Latino Sine Flexione (bygd på latin), Basic English, Wede (forenklet tysk).

Et nylatinsk språk har ordforråd og gramatikk som gjør det gjenkjennelig for brukere av moderne romanske språk. Det kan bygge på latin eller på et enkelt moderne romansk språk (f.eks. fransk), eller det kan bygge på flere forskjellige moderne romanske språk. Svært mange moderne hjelpespråk er mer eller mindre nylatinske.

Nylatinske språk er bl.a. Latino Sine flexione, Interlingue, Interlingua/IALA og Lingua Franca Nova. (Mer om nylatinske språk, se her).

Et pangermansk språk er Tutonish, mens Slovio er et panslavisk språk. A posteriori-språk utafor den nylatinske gruppa er relativt sjeldne.

Et skjematisk språk har sterkt regulær gramatikk, stavemåte osv.

De aller fleste a priori-språk er sterkt regulære.

Blant a posteriori-språk er Volapük, Esperanto og den opprinnelige utgaven av Idiom Neutral svært regulære.

Et naturalistisk språk går, i motsetning til et skjematisk språk, langt i retning av å kopiere uregelmessigheter i staving, ordforråd og gramatikk fra naturlige språk.

Dette begrepet er i planspråklitteraturen brukt på to ulike måter:

Om alle planspråk som følger naturlige modeller nært. I denne betydninga av ordet er Basic English et naturalistisk språk, i hvert fall når det gjelder staving av ordforrådet. (Men gramatikken er kanskje ikke egentlig naturalistisk.)

Spesielt om uregelmessige nylatinske planspråk. Det viktigste eksemplet på et naturalistisk språk av denne typen, er Interlingua/IALA.

Mer om bruken av begrepet naturalisme, se her.

Et blandet språk er i planspråklitteraturen brukt om språk som har både a priori og a posteriori elementer.

Volapük henger f.eks. bøyningene for verbets tider foran å ordet:

opükob = jeg kommer til å snakke (framtid)
ipükob = jeg snakka (fortid)

Esperanto har ei gruppe kjent som tabellord (tabelvortoj) som ikke likner mye på ordgruper i andre europeiske språk.

Slike former blei av kritikere beskrevet som a priori.

Det er ikke sikkert at moderne lingvister vil være enig i det. For eksempel er verbtidene i Volapük identiske med de i tysk og flere andre vesteuropeiske språk. Tabellordene i Esperanto er enkle å oversette til andre vestlige språk. Så kanskje det som tidligere blei oppfatta som a priori nå vil bli tolka som koding av a posteriori former.

Men planspråklitteraturen rekner i hvert fall tradisjonelt et språk som dels har gjenkjennelige ordformer, blanda med mange uforståelige ord og merkelig grammatikk, som et blandet språk.

Eksempler på eldre, temmelig rare språk, er Spokil, Bolak, og vi kan vel nå legge til bl.a. Loglan, Lojban.

Et stabilt språk er et språk som ikke tillater forandringer i gramatikk, stavemåte eller ord (ordforrådet kan utvides, men etablerte ord kan ikke kastes ut og endres).

Esperanto har vært stabilt siden språkets fundament blei vedtatt på den første verdenskongressen (universala kongreso) i 1905. Interlingua/IALA har også vært stabilt fra lanseringa i 1951.

Et ustabilt språk er et språk som tillater reformer i grammatikk, staving og ordforråd.

Idiom Neutral var sterkt ustabilt. Ido ble lansert i 1907 bl.a. med den begrunnelsen at Esperanto avviste reformer, og gikk i de følgende år gjennom perioder med kraftige forandringer, avløst av reformpauser. Novial gikk gjennom flere reformer. Lingua Franca Nova er et nytt språk som godtar ulike former.